Det er 30 år siden Matthew Harding omkom i en helikopterulykke, bare 42 år gammel. Det skjedde 22. oktober 1996, på vei hjem fra et ligacuptap mot Bolton.
Sju måneder etter at Chelsea-legenden døde, vant Chelsea FA-cupen, klubbens første store trofé på 26 år. Det fikk han aldri oppleve.
Harding var ingen vanlig styremann. Han satt like gjerne blant fansen som i direktørlosjen, og entusiasmen var den samme uansett. Formuen hadde han bygd opp i forsikringsbransjen, der han startet med å koke te hos meglerfirmaet Benfield, Lovick & Rees. I 1980 eide han nesten en tredel av selskapet og var blant Storbritannias rikeste menn.
I 1994 svarte han på Ken Bates’ rop om nye penger, la angivelig 26,5 millioner pund på bordet og tok plass i styret. Pengene ga blant annet ny nordtribune, i dag Matthew Harding Stand, og spillere som Ruud Gullit, Mark Hughes og Roberto Di Matteo. Men forholdet til Bates var en eneste lang krangel om klubbens retning. Bates stengte ham til slutt ute fra styrerommet. Et år etter dødsfallet kalte han Harding «ond», noe som opprørte mange supportere. Bates døde selv i juli i år, 94 år gammel.
Hardings penger var også med på å sikre selve stadion. Han kjøpte eiendomsretten til Stamford Bridge fra banken for 16,5 millioner pund. I 1997 ble den overført til Chelsea Pitch Owners, en supporterorganisasjon som eier grunnen, turnstilene og navnet «Chelsea Football Club». Dermed kan stadion aldri selges til utbyggere, og flytter klubben fra Bridge, mister den retten til navnet.
Hadde han levd, er det ikke sikkert Roman Abramovitsj noen gang hadde kommet til Chelsea. Det får vi aldri vite. Men det vi vet, er at navnet hans fortsatt synges på the Bridge.
