Chelsea har gjort det til en vane å score tidlig under Xabi Alonso. Fra lynraske åpningsmål til eksplosjoner rett etter pause har de blå vist at de kan avgjøre kamper før motstanderen rekker å finne rytmen. Men er dette et tegn på et lag som har funnet oppskriften, eller kan det bli Chelseas største svakhet når målene uteblir?
Det tar ikke lang tid før Chelsea-supporterne får grunn til å juble om dagen.
Allerede etter 32 sekunder mot Fulham i sesongåpningen fant João Pedro veien til nettmaskene. Mot Brighton scoret Roméo Lavia etter fire minutter, og mot Arsenal brukte Morgan Rogers bare to minutter på å sende Chelsea i ledelsen. Da Bournemouth kom på besøk, tok det ikke lenger enn 2 minutter og 29 sekunder før de blå ledet 2–0.
Det begynner å bli et mønster.
Chelsea har gang på gang kommet ut av startblokkene med en intensitet motstanderne har slitt med å håndtere. Statistikk viser at de blå har scoret i løpet av kampens første sju minutter i fem av de seks første Premier League-kampene denne sesongen. Seks av lagets første 15 ligamål kom i løpet av disse minuttene.
Og det stopper ikke der. Mot Bournemouth scoret João Pedro bare 30 sekunder etter pause, mens Pedro Neto brukte 43 sekunder på å åpne scoringskontoen i andre omgang mot Everton.
Det er ikke lenger bare snakk om gode åpninger. Chelsea har vist at de kan komme ut med full kraft både ved kampstart og etter hvilen.
Men hva betyr det egentlig for laget?
Det er vanskelig å overvurdere betydningen av å score først i fotball. Et tidlig mål gir ikke bare en fordel på resultattavlen. Det forandrer også forutsetningene for resten av kampen.
Når Chelsea tar ledelsen etter få minutter, blir motstanderen tvunget til å reagere. Lag som i utgangspunktet ønsker å ligge kompakt og vente på kontringsmuligheter, må kanskje flytte laget høyere i banen. Plutselig oppstår det rom som ikke var der før avspark.
For et lag med Chelseas offensive kvaliteter kan det være avgjørende.
Med spillere som Cole Palmer, João Pedro, Pedro Neto og Morgan Rogers har Chelsea flere alternativer som kan utnytte rom mellom motstanderens lagdeler. Når motstanderen må jage utligning, kan det åpne for flere overganger, flere én-mot-én-situasjoner og større muligheter til å skape overtall.
Det er en av fordelene ved å komme først på tavlen: Chelsea får i større grad bestemme hvordan kampen skal utvikle seg.
En tidlig ledelse gir også spillerne en mental fordel. Laget får bekreftet at kampplanen fungerer, og det kan gi ekstra selvtillit i de neste angrepene. Når det første målet kommer så raskt som mot Bournemouth, får motstanderen knapt tid til å etablere seg før oppgaven blir langt vanskeligere.
Samtidig er det viktig å huske at et tidlig mål ikke automatisk betyr kontroll. Chelsea har selv vist at motstanderne kan slå tilbake, og at en god åpning ikke nødvendigvis gir tre poeng.
Det bringer oss til det mest interessante spørsmålet.
Det finnes allerede et eksempel som bør få oss til å være litt forsiktige med optimismen.
Borte mot Arsenal tok Chelsea ledelsen etter bare to minutter. Likevel endte kampen med et 1–2-tap. Arsenal utlignet før pause og scoret vinnermålet kort tid etter hvilen.
Chelsea fikk altså den perfekte starten, men klarte ikke å omsette den til et resultat.
Det er en viktig påminnelse om at tidlige scoringer kan gi laget en fordel, men ikke nødvendigvis løse alle utfordringene. Når motstanderen svarer, må Chelsea vise at de også kan håndtere kampbildet som følger.
Hva skjer så når laget ikke får den tidlige scoringen?
Mot Brentford gikk Chelsea målløse av banen i et 0–3-tap. Det er en kontrast til de eksplosive åpningene vi har sett i flere av de andre kampene. Dette var også den eneste av de seks første ligakampene der laget ikke scoret i løpet av de første sju minuttene.
Det er selvsagt ikke mulig å konkludere med at Chelsea tapte fordi de ikke scoret tidlig. Men kampen illustrerer hvor annerledes oppgaven kan bli når laget ikke får den starten det har blitt vant til.
Dersom Chelsea møter et lag som forsvarer seg kompakt, nekter å gi bort rom og holder nullen gjennom den første halvtimen, må Alonso ha andre løsninger tilgjengelig. Da holder det ikke å stole på at intensiteten fra avspark skal gi uttelling.
Chelsea må også kunne bryte ned etablerte forsvar, kontrollere tempoet og beholde tålmodigheten når gjennombruddene uteblir.
Det er kanskje den viktigste testen som venter laget fremover.
Det er også en annen side ved de tidlige scoringene som er verdt å diskutere.
Når Chelsea stadig kommer foran, må motstanderne endre tilnærming. Lagene vet at de ikke har råd til å bruke de første minuttene på å finne rytmen. De kan bli mer forsiktige fra start, prioritere å stenge rom og forsøke å få Chelsea til å miste tålmodigheten.
Etter hvert som sesongen utvikler seg, vil flere trenere studere mønsteret og forsøke å finne måter å nøytralisere det på.
Samtidig er det interessant at Chelseas raske starter ikke ser ut til å følge én bestemt oppskrift. Målene har kommet på ulike måter, fra etablerte angrep til dødballer og situasjoner der laget reagerer raskt på løse baller. Det gjør det vanskeligere for motstanderne å forberede seg på én bestemt trussel.
Men spørsmålet handler ikke bare om hvordan Chelsea skal fortsette å score tidlig. Det handler også om hvordan laget skal reagere når det ikke skjer.
Hvis Chelsea blir for avhengig av å få den første scoringen, kan det oppstå problemer i kamper der motstanderen står imot presset. Da må laget vise at det kan holde samme intensitet uten å bli stresset av klokken eller resultattavlen.
Et topplag må kunne vinne på flere måter. Noen kamper avgjøres i løpet av de første minuttene. Andre krever tålmodighet, kontroll og evnen til å avgjøre kampen sent.
Chelsea må mestre begge deler.
Det er fristende å gjøre de tidlige scoringene til et bevis på at Xabi Alonso allerede har funnet den perfekte oppskriften. Jeg mener likevel at vi bør være litt mer nyanserte.
Det er ingen tvil om at Chelsea har vist en imponerende evne til å åpne kamper med stor effektivitet. Men det mest interessante med laget vil være hvordan det utvikler seg når motstanderne begynner å tilpasse seg.
Alonso trenger ikke nødvendigvis å gjøre Chelsea til et lag som alltid scorer først. Han må gjøre Chelsea til et lag som er vanskelig å slå, uansett hvem som scorer det første målet.
Det betyr at vi må se mer enn bare offensive høydepunkter. Vi må se et lag som klarer å kontrollere kampene, forsvare ledelser og finne løsninger når motstanderen nekter å gi fra seg rom.
Seieren mot Everton var interessant i så måte. Etter en målløs første omgang slo Chelsea til umiddelbart etter pause og tok kontroll over kampen. Det viste at laget kan finne en ny gnist også etter 45 minutter uten scoring.
Det er en egenskap som kan bli minst like viktig som de eksplosive åpningene.
For når Chelsea først får vist at de kan score tidlig, vil neste steg være å bevise at de ikke trenger det.
Jeg synes det er all grunn til å glede seg over det Chelsea har vist. De tidlige scoringene har gitt oss underholdende kamper, selvtillit og et lag som tør å gå offensivt til verks fra første spark på ballen.
Samtidig bør vi ikke la oss blende av hvor raskt målene kommer.
Arsenal-kampen viste at en perfekt åpning ikke er nok dersom laget mister kontrollen etterpå. Brentford-kampen viste hvor vanskelig det kan bli når den tidlige scoringen uteblir.
Det er derfor jeg mener den virkelige testen for Alonso og Chelsea ligger foran oss.
Kan laget fortsette å sette motstanderne under press fra første minutt, samtidig som det utvikler tålmodigheten og kontrollen som kreves når kampene ikke går etter planen?
Hvis svaret er ja, kan Chelsea bli et lag som er farlig gjennom samtlige 90 minutter – ikke bare de første fem.
Og det er da vi virkelig kan begynne å snakke om et Chelsea-lag som har tatt neste steg.
For det er fantastisk å være først ut av startblokkene. Men de største lagene er ikke bare de som starter raskest.
Det er de som holder farten hele veien til mål.
