For en kamp! Jeg tror jeg aldri har sett et rødt kort dømt så raskt etter VAR-sjekk — og helt riktig avgjørelse også. Dommeren trengte knapt å blinke før kortet kom opp. Og som om det ikke var nok: 1 minutt og 18 sekunder etterpå smeller vi inn målet! Den effektiviteten der? Det er killer instinct!

Men la oss være ærlige — når du leder 2–0 og motstanderen spiller med 10 mann, skal kampen drepes der og da. Det er der de beste lagene viser klasse. Vi slapp litt opp, men takk og lov for 3–1-scoringen fra straffemerket. Og ja, for en straffe av Enzo Fernandez! Klinisk. Tre straffer i en omgang er sjeldent, men det sier alt om tempoet i denne kampen.

Så må vi snakke om Estevao Willian. 18 år og spiller som om han har 300 kamper i beina. Den straffen er det høy klasse over! Å at kapteinen Enzo gir ham den ballen – det sier alt om lederskap. Bygge selvtillit. Løfte unggutta. Sette tonen. Dette er hva ekte kapteiner gjør. Estevao var banens beste i mine øyne – involvert i alt, konstant trussel, og med et glimt i øyet som minner meg om de største. Chelsea har en juvel her.

Og la oss ikke glemme Reggie Walsh, bare 17 år (født 20.10.2008!) – Champions League-debut! Du elsker å se det. Egne talenter som får sjansen på den største scenen. Det betyr noe. Det er DNAet vårt.

Til slutt: Jorrel Hato. Mot gamleklubben sin viser han en ro som om han har spilt på dette nivået i årevis. Rolig, trygg, presis – han gir oss balanse bakfra og bringer en modenhet som er uvurderlig for laget. Det er tydelig at han kler dette nivået.

Vi fortsetter å klatre på tabellen etter enda en solid og kontrollert Champions League-opptreden.

Blåfargen ser lysere ut for hver kamp, og momentumet bygger seg opp – akkurat slik vi vil ha det.

Nå er det bare å smile bredt resten av uka, nyte følelsen av seier, og lade opp til Sunderland kl. 16:00 på lørdag.

Neste stopp: mer poeng, mer lidenskap, mer Chelsea.

Keep the Blue Flag Flying High.

‍

Skrevet av Nana Opuni

‍

‍