Jeg er nettopp fylt 20 år. Påsketur til London. Onsdag før skjærtorsdag. 1982. We’re the boys in blue, in Division Two. Jeg er på Stamford Bridge, leverer £2,50 i telleapparatet og går trappa opp til The Shed End. Ståtribunen. Hjemmefansen. Det er god plass. Vi har besøk av mektige Cambridge United. Kanskje en overdrivelse å hevde at en fotballverden holder pusten. Svært få – ja svært få – har overhode registrert at denne kampen spilles. Vi er – for mange – en likegyldig, underpresterende klubb i vest London. Universitetsbyen Cambridge har så få medreisende tilskuere at politiet ikke en gang har en enkelt offiser plassert i bortesvingen. Da det er ti minutter igjen av kampen kommer dagens tilskuerantall opp på lystavla: 6.196. Sekstusenetthundreognittiseks. Trøsten er at vi vinner 4-1 på scoringer av Chris Hutchings, Colin Lee (2) og Mike Fillery. Dette er ellers en skandaløs sesong. Eller hva skal man si om 0-6 (borte) og 1-4 (hjemme) til mighty Rotherham. 1-10!

Dette var også sesongen da Chelsea Supporters Norway så dagens lys. Hvis det overhode var noe lys.

Det var også sesongen da jeg så min første Chelsea kamp live. 2-0 i serieåpninga mot Bolton Wanderers (Lee og Droy) og 16.606 tilskuere. Vi endte på 12. plass med 15 seire, 12 uavgjort og 15 tap. 60-60 i målforskjell. 57 poeng.

Noen uker senere, en onsdag kveld den 5. mai, spiller Chelsea sin nest siste hjemmekamp mot en annen storhet, Leyton Orient. Toppkampene stod i kø den gangen. Tilskuerantallet var nå det laveste som noen gang er registrert for en ligakamp på Stamford Bridge. 6.009. Vi får et enkelt poeng i 2-2 kampen, hvor Colin Lee og Alan Mayes kommer på tavla.

6.009. Det tilsvarer cirka kapasiteten på Matthew Harding lower i dag!

Det var Paul Waterhouse i Bygone Chelsea-gruppa som minnet meg på denne viktige – men ganske deprimerende – perioden i Chelseas historie. Det er også ham som har bildet av programmet mot Orient.

‍