Det føles som en evighet siden 3–0-seieren mot PSG i klubb-VM i sommer, en kamp der alt fløt, Palmer var i fyr og flamme med to mål, João Pedro satte det tredje, og vi levde på rusen av det gutta leverte på tampen av sesongen.

Så kom virkeligheten med 5–2-tapet borte mot PSG. Før dagens kamp visste vi nøyaktig hva som krevdes, en plettfri prestasjon. Vi har scoret tre mot dem før, men for å få med oss et resultat i dag måtte vi levere noe helt ekstraordinært. Det gjorde vi ikke.

Dette er vår første Champions League-kampanje under det nye eierskapet etter Roman Abramovich, og disse to kampene mot de regjerende mesterne har vist oss én ting: det finnes ingen nåde her. Du må være hundre prosent påskrudd hele tiden, og hver eneste feilpasning blir straffet. Det gjør vondt å se laget vårt bli dominert på denne måten, men vi er nødt til å ta lærdom av det.

I fjor vant vi Conference League, og det føltes nesten som en selvfølge. Men du får ikke noe i fotball fordi det er en selvfølge, du får det fordi du leverer. Over to kamper har vi ikke levert, og Champions League-kampanjen er over.

Noen vil påstå at vi må ned i Europa League, ikke som et nederlag, men som en påminnelse, en realitetsorientering, et nivå der vi kan bygge oss opp igjen og forstå hvor vi faktisk står. Men det er ikke Chelsea, det er ikke hvem vi er, og ingen av oss kommer noen gang til å godta det.

Dette prosjektet er avhengig av å være i den øverste konkurransen for å føles som det gamle Chelsea, men sannheten er brutal: vi er ikke det Chelsea-laget lenger. Jo fortere vi aksepterer det, jo fortere kan vi begynne å bygge noe nytt, på ordentlig.

Noen ganger må alt rives ned før noe kan bygges opp igjen. Det starter med ærlighet, med å erkjenne hvor vi er.

I dag gjør det ekstra vondt, og det kommer til å gjøre vondt en stund, men det er også her vi vokser.

‍