Første målet kommer som et déjà vu vi har sett altfor mange ganger denne sesongen. Bombardert av corner etter corner, innkast etter innkast – også sitter den for dem. Klassisk Chelsea-sløvhet i åpningen. Det gjør vondt å si det, men vi må være ærlige: dette er et problem som gjentas for ofte.
Estevão tar et gult kort i ren frustrasjon etter å ha sparket etter en motspiller, og det oppsummerer førsteomgangen. Det er hans 3. gule kort denne sesongen, og selv om vi elsker diamanten vår, denne blå juvelen som glitrer når han får riktig ramme – så må vi innrømme fakta: Han er best når han kommer inn i 60.–70. minutt, når kampen er mer åpen, tempoet er satt, og han kan flyte. Her stod han alene uten en naturlig back bak seg, vi lå under, og han ble bedt om å bære altfor mye altfor tidlig. Det er ingen tvil om talentet hans, men han er ingen maskin enda. Han trenger struktur rundt seg.
Etter en uke der vi møter Barcelona og Arsenal, hvor vi spiller med hjerte, lidenskap og taktisk disiplin, så viser vi den totale kontrasten mot svakere motstand: vi møter ikke opp. Hvordan kan vi si de er “dårligere” når de dominerer oss fullstendig? Vi viser absolutt ingenting i førsteomgang som vi kan ta med oss videre. Det er brutalt, men sant.
Vi har endelig funnet et forsvar som fungerer, og jeg skjønner at spillere trenger hvile. Men for mange endringer i en fungerende back-4 tok knekken på oss i dag. Når du spiller en midtstopper ute som back, uten naturlig støtte til Estevão, da blir alt vanskelig. Det ble det også.
Forsvarslinjen var ikke i nærheten av god nok. Når ballen skal spilles inn i midten bruker vi evigheter. Det fungerer aldri på bortebane når vi ligger under. Ballen må raskere inn til våre mest kreative spillere, for det er der målene skapes. I dag gikk det for sakte, for upresist og for lite kreativt. Dessverre må jeg legge mye av dette på Badiashile, for det stoppet ofte opp hos ham. Tempoet forsvant, og overgangene døde. Byttet til pause var helt fortjent.
Enzo Maresca så heldigvis det samme som oss – og gjorde drastiske endringer. Det ga umiddelbar effekt, for allerede etter fem minutter setter Pedro Neto inn 2–1. Helt annet tempo. Helt annet driv. Det føles som vi endelig skjønner hva vi skal gjøre.
I det 60. minutt skjer det vi venter på: Cole Palmer, vår blå magiker, vår iskalde maestro, kommer inn, men det holder ikke. Vi slipper inn 3–1 etter elendig forsvarsspill igjen.
Vi tar foten av gassen mot svakere motstand – og vi blir straffet nok en gang. Folk sier dette skjer med unge lag, men det er ingen unnskyldning for mangel på struktur og lidenskap. Ikke når vi vet hva dette laget kan når presset er høyt.
