Fire år etter at BlueCo kjøpte Chelsea, har klubben brukt godt over to milliarder pund på spillere og står uten europacupspill. I sommer fikk supporterne endelig det de har etterlyst: en manager med reell autoritet og voksne stemmer i garderoben. Spørsmålet er om Xabi Alonso får lov til å lede – nå som oppkjøpsfondet Clearlake kan bli eneste sjef.
Nå har vi gitt eierne fire år. Og oppsummeringen kan beskrives med ett ord: fiasko. Og jeg føler meg kraftig lurt.
Da BlueCo kjøpte Chelsea for 2,5 milliarderpund i 2022, lovet de å tenke nytt. Erfaring var overvurdert, mente de; data, modeller og ungdom skulle bygge framtidens lag.
Fire år senere er fasiten ydmykende: tiendeplass i Premier League forrige sesong og ingen europacup denne sesongen. Problemet var aldri ambisjonene. Problemet var at eierne forsøkte å styre en fotballklubb med Wall Street-logikk – og at de har slitt med å snakke med én stemme.
Samtidig har én ting gjort meg optimistisk: folk som er flinke med penger, hater røde tall og tap. Og da tvinges man til å tenke nytt. I vårt tilfelle vil det si: tenke fornuftig. Ansette en solid manager. Og hente inn noen erfarne forsterkninger.
I sommer skjedde faktisk begge deler. Spørsmålet er om det er en ekte kursendring – eller bare en ny fase i det samme eksperimentet. For å svare på det må vi begynne der det hele startet...
Problemene våre startet allerede før det første ballsparket under BlueCo-ledelsen. For da var den røde tråden borte. BlueCo kvittet seg umiddelbart med klubblegenden Petr Cech og direktør Marina Granovskaia, som i årevis hadde stått for Chelseas overgangsarbeid. Tomrommetble fylt av Todd Boehly selv, som i praksis opptrådte som sin egen midlertidige sportsdirektør sommeren 2022 – en amerikansk investor uten bakgrunn fra fotballen, som forhandlet spillerkjøp ut fra ren private equity-logikk. Den fotballfaglige retningen manglet fra dag én.
Verre er at BlueCo aldri har vært én stemme. Bak Boehly, det offentlige ansiktet utad, sitter Clearlake Capital med Behdad Eghbali i spissen på majoriteten av klubben. I fire år har det lekket rapporter om intern uenighet mellom de to om strategien. Pochettinos avgang regnes som et vendepunkt: Boehly ville beholde ham, Clearlake ville det ikke. Når toppen ikke er samstemt, er det umulig for sportssjefene Paul Winstanley og Laurence Stewart – og for trenerne under dem – å styre etter én klar linje. En klubb kan tåle en svak eier. Den tåler ikke to eiere som drar i hver sin retning.
Nå kan det bli slutt på dragkampen – men kanskje ikke slik vi håpet. I august kom det fram at Boehly og Mark Walter forhandler om å selge sine andeler til Clearlake, som allerede eier 61,5 prosent. Boehlys periode som styreleder går uansett ut neste sommer. Konflikten kan altså bli løst ved at fondssiden vinner. Da får Chelsea endelig én stemme. Spørsmålet er om det blir regnearkets.
Det tydeligste symptomet er trenerkaoset. Xabi Alonso er den sjette faste treneren under BlueCo, etter Thomas Tuchel, Graham Potter, Mauricio Pochettino, Enzo Maresca og Liam Rosenior – i tillegg til midlertidige løsninger som Frank Lampard og Calum McFarlane, sistnevnte i to omganger. Før Alonso kom, var snittet rundt 258 dager per trener, altså raskere avskjedigelser enn selv Roman Abramovich sto for.
Mest talende: Tuchel, som vant Champions League for klubben, fikk sparken 100 dager inn i det nye eierskapet. Siden har han ledet både Bayern München og det engelske landslaget – som han i sommer førte til VM-semifinale og bronse. Rosenior, den siste i rekken før Alonso, fikk en kontrakt på seks og et halvt år – og varte i 107 dager. Ingen bygger noe varig på slike vilkår.
Arsenal vant Premier League for første gang på 22 år forrige sesong – med tre tidligere Chelsea-spillere i troppen: Kai Havertz, Kepa Arrizabalaga og Noni Madueke. Da vi møtte dem på Emirates i september, var det nettopp Havertz som utlignet. Og listen av spillere som har dratt, er lengre: Mateo Kovacic, Romelu Lukaku og Christian Pulisic har alle funnet seg til rette i andre toppklubber og på landslagene sine. I Newcastle trives to tidligere unggutter. Og City har fått Marc Guéhi – som scoret mot oss i vår. Han har en solid Chelsea-fortid som akademispiller, før han i 2021 dro permanent til Crystal Palace og ble en stor suksess som kaptein der.
Verst er kanskje behandlingen av klubbens egne kulturbærere. Mason Mount og Conor Gallagher var akademiprodukter og ekte Chelsea-gutter – likevel ble de presset ut, Mount til Manchester United, Gallagher til Atlético Madrid (i dag er han i Tottenham). I sommer gikk Trevoh Chalobah samme vei: etter nesten to tiår i klubben ble han solgt til Como for 25,7 millioner pund. Grunnen var ikke først og fremst sportslig. Som vi skal se, handlet det om regnskap. En klubb som selger sine egne for å pynte på tallene, ofrer noe penger ikke kan kjøpe tilbake: en identitet.
Kjernen i BlueCos filosofi var ungdom, og her lyktes de faktisk med det de satte seg fore: Chelsea bygget den yngste stallen i Premier Leagues historie, med et snitt på drøyt 23 år. Bare søsterklubben Strasbourg var yngre i hele Europas fem store ligaer. Tanken var at unge spillere på lange kontrakter skulle modnes til ledere og stige i verdi.
Men fotball fungerer ikke slik. Trener etter trener – Potter, Pochettino, Maresca, Rosenior – har pekt på det samme: laget mangler rutine, lederskap og evnen til å gjøre «de grunnleggende tingene». En garderobe uten erfarne stemmer får ingen til å sette standarden. Resultatet ble synlig forrige sesong: fem strake ligatap uten scoring for første gang siden 1912, og elleve røde kort i alle turneringer – bunnplass på fairplay-tabellen for andre gang på tre år. Et lag av talenter, men uten voksne i rommet.
I sommer kom endelig en innrømmelse av at modellen ikke holdt. Jordan Henderson (36) og Danny Welbeck (35) ble hentet først og fremst for å være nettopp det: voksne i rommet. Emiliano Martínez ble en ny løsning på keeperplass, og Maxence Lacroix kom til et forsvar som skrek etter rutine. Det er fire signaturer eierne i fire år mente de ikke trengte.
Og det er her mye av kritikken bommer. Gjennom fire år har søkelyset fra en del egne fans gang på gang vært rettet mot enkeltspillere – de gir ikke nok, de leverer ikke, de er ikke gode nok. Men prestasjonspsykologien forteller en annen historie. Toppidrett krever trygghet: forutsigbarhet, tydelige rammer og ledere som står støtt når det stormer.
En 21-åring presterer ikke på sitt høyeste i en klubb der treneren sjelden varer en hel sesong, der eierne drar i hver sin retning, og der ingen erfaren stemme i garderoben viser vei. Utryggheten setter seg i beina. Da blir selv store talenter forsiktige, nølende og redde for å feile – ikke fordi de mangler kvalitet, men fordi miljøet rundt dem aldri har gitt dem ro til å vise den. Å henge ut spillere som underpresterer, har tidvis vært på sin plass – men ofte har det også vært regelrett feil og trolig vært basert på kunnskapsløshet. Ansvaret for en del av usikkerheten som vi har sett i laget til tider, kan plasseres på toppen, hos lederskapet som har formet klubben.
BlueCo trodde de hadde knekt koden ved å gi spillere som Enzo Fernández og Mykhajlo Mudryk kontrakter på åtte og ni år. Trikset var rent regnskapsmessig: overgangssummen kunne fordeles – amortiseres– over hele kontraktslengden, slik at en spiller til over 100 millioner pund bare belastet regnskapet med en brøkdel i året. Wall Street-logikk overført direkte til fotballen.
Det gikk så langt at både UEFA og Premier League grep inn og satte en maksgrense på fem års amortisering. Smutthullet ble tettet – men Chelsea satt igjen med svarteper: en rekke umeritterte spillere på astronomiske kontrakter som løper helt fram mot 2031, og som er vanskelige å selge dersom de flopper. Ved siste regnskap hadde klubben den høyeste amortiseringsregningen i hele verdensfotballen.
To av de mest omtalte kontraktene er nå ute av huset. Enzo ble i sommer solgt til Manchester City for 125 millioner pund, og Mudryk – som ikke hadde spilt en konkurransekamp på 20 måneder – er lånt ut til Tottenham. Men vanen med lange kontrakter lever videre: Morgan Rogers, som kostet 117 millioner pund og ble tidenes dyreste britiske spiller, fikk sju år, og flere av sommerens nykommere har avtaler helt til 2033.
Ifølge The Athletic hadde BlueCo før denne sommeren brukt 1,867 milliarder pund brutto på spillere på fire år – og i sommer kom rundt 340 millioner til. Ved utgangen av forrige sesong hadde selve troppen kostet 1,51 milliarder pund å sette sammen – nesten 200 millioner mer enn verdens nest dyreste lag, Manchester City. Amortiseringsregningen alene endte på 212 millioner pund i regnskapsåret 2024/25, en engelsk rekord som slukte over to femtedeler av klubbens inntekter.
For å finansiere kjøpene av spillere som Moisés Caicedo og Enzo Fernández ble modellen avhengig av en annen regnskapsøvelse: salg av egenproduserte akademispillere. Siden disse ikke har noen kjøpesum i bøkene, bokføres salget som tilnærmet ren profitt umiddelbart – gull verdt når man skal holde seg innenfor UEFAs og Premier Leagues økonomiske regler. Det var derfor Mount og Gallagher måtte gå: ikke fordi de ikke var gode nok, men fordi eierne trengte regnskapsmessig førstehjelp for å dekke over egne feilinvesteringer.
Og avhengigheten er reell: ifølge The Athletic ga spillersalg for rundt 300 millioner pund sommeren 2025 bare 31,8 millioner i regnskapsmessig gevinst – mindre enn det lille søsterklubben Strasbourg tjente på sine egne salg. I sommer solgte klubben for rundt 415 millioner pund – ny klubbrekord – og gikk for første gang siden 2021–22 i pluss på overgangsmarkedet.
Nettet strammes likevel ytterligere. Chelsea er bundet av en forliksavtale med UEFA som blir strengere år for år, og i juli kom en ny bot – der deler av beløpet henger over klubben dersom spillerkostnadene ikke fortsetter å falle. Uten Champions League-inntekter – titalls millioner pund i året – blir det stadig vanskeligere å holde seg innenfor regelverket. Ironien er total: For å overholde reglene kan klubben tvinges til å selge nettopp de spillerne den vil bygge rundt. I sommer fikk vi en forsmak: kapteinen Enzo Fernández ble solgt – riktignok etter at han selv ville bort – og Marc Cucurella gikk til Real Madrid.
Prisen er svimlende. Ifølge The Athletic krevde de tre første sesongene under BlueCo over fire milliarder pund i finansiering, og driftsunderskuddet nådde 258 millioner pund i regnskapsåret 2024/25 – det største i engelsk fotballhistorie. Avisen regnet det om til et tap på rundt 491 pund i minuttet, hvert minutt, et helt år.
Misnøyen har for lengst spredt seg fra sosiale medier og ut i gatene og opp på tribunene. Ved flere anledninger har Chelsea-supporterne markert frustrasjonen åpent – med bannere rettet mot eierne, organiserte protester rundt Stamford Bridge og demonstrasjoner i forkant av kamper. Før hjemmekampen mot Manchester United i april marsjerte hundrevis av Chelsea-fans mot stadion sammen med supportere fra søsterklubben Strasbourg, under ett felles budskap: «BlueCo Out».
Mest symbolsk var kanskje FA-cupfinalen mot Manchester City i mai, der den blå delen av tribunen tømtes lenge før medaljene ble delt ut; mange orket rett og slett ikke å se på. Det er et alvorlig faresignal. Eierne har på sin side snakket om «selvrefleksjon» – men for supporterne er tålmodigheten i ferd med å renne ut. En god start under Alonso kan kjøpe eierne litt tid. Men tilliten vinnes ikke tilbake med noen seire i august.
Og likevel finnes det håp – og det er verdt å ta på alvor. Ansettelsen av Xabi Alonso er den mest prestisjefylte BlueCo har gjort. Det sier mye at han fikk tittelen «manager», ikke «head coach»: for første gang signaliserer klubben at treneren skal ha reell autoritet, ikke bare en plass i et system styrt av regneark. Alonso snakker om å bygge «mentality monsters» – nettopp den mentaliteten og ledelsen klubben har manglet.
Og denne gangen har ordene fått følger. For første gang har eierne i stor grad fulgt trenerens ønsker på overgangsmarkedet: de erfarne spillerne kom inn, og en tropp på over 40 spillere ble barbert ned til 26. Han arvet heller ikke et vrak: Cole Palmer, João Pedro, Estevão, Levi Colwill og Caicedo utgjør en kjerne mange ville misunt ham, og en sesong uten europacup gir ham fulle treningsuker store deler av høsten.
Starten lover godt: fire seire på de fem første kampene i alle turneringer, med Morgan Rogers, João Pedro og Cole Palmer som en farlig angrepstrio. Men tapet mot Arsenal viste også hvor langt det er igjen. Forsvaret slapp inn sju mål på de tre første seriekampene, og etter Enzo-salget står Alonso med bare fem seniorspillere på midtbanen. At klubben solgte kapteinen uten å ha en erstatter klar, er et varsko.
For her ligger også fellen. Ideen om at Alonso skal få «all makt», krasjer med alt vi vet om dette eierskapet. Skal han lykkes, må eierne – og etter alt å dømme blir det snart Eghbali og Clearlake alene – for første gang gi treneren reell myndighet over tid, lytte til hans vurderinger også når de bryter med modellen, og la ham få sesonger, ikke måneder.
Klarer de det, kan Alonso bli vendepunktet. Hvis ikke kan han bli sjette mann som forlater Chelsea-skuten på samme triste måte som forgjengerne.
