Chelsea Supporters Norway har et fantastisk fellesskap som er med på å danne opplevelser og minner for livet. Elin Scott har skrevet en flott artikkel som danner et bilde av nettopp dette.
Hva gjør du når hele familien heier på Liverpool, men hjertet ditt har vært blått siden du var tre år? Da pakker du kofferten og reiser på 12-årsdagstur til London med en kompis og to sporty mammaer.
Da sønnen min Michael var bare tre år gammel, satte han seg ned for å se en fotballkamp på TV. Pappaen hans er iherdig Liverpool-supporter, og det samme er resten av familien, besteforeldre, onkler og venner. Men denne dagen valgte Michael med hjertet. Han valgte Chelsea. Siden har han vært trofast.
Interessen for fotball har han hatt siden han var baby – faktisk var «ball» hans aller første ord. Gjennom oppveksten har han ønsket seg alt han kan få av Chelsea-effekter; fra sengetøy og matbokser til drakter og sekker. Han har til og med klart å smitte over fotballgleden på venner i vennegjengen, til stor frustrasjon for mer tradisjonelle fotballfamilier i nabolaget!
Derfor var det ekstra stort og rørende for oss mammaer da vi endelig kunne gi Michael og kameraten William en skikkelig Chelsea-tur til London i 12-årsgave.
Planen for turen var enkel: Vi skulle kose oss med shopping, oppleve London og spise god mat. Og selvfølgelig, det absolutte høydepunktet: Kamp på Stamford Bridge mot Newcastle.
Her skylder vi en enorm takk til Mats i Chelsea Supporters Norway. Han var til uvurderlig hjelp og ordnet billettene for oss. Men som om ikke det var nok, fikk vi en fantastisk overraskelse rett før avreise. Mats spurte om guttene ville være med på Player Arrival Experience – helt gratis! Supporterklubben hadde fått et knippe billetter for aller første gang, og vi var de heldige som ble spurt.
Vi bestemte oss umiddelbart for å holde dette som en strengt bevoktet hemmelighet. Da vi spiste middag kvelden før kampen, sprakk vi endelig nyheten. Michael lyste opp, trodde vi tullet og utbrøt i ren ekstase: «Skal jeg ta Palmer i hånden?!» Cole Palmer er nemlig Michaels aller største favorittspiller.
Da kampdagen kom, var det to ekstremt spente 12-åringer som satte kursen mot stadion. Vi var ute i god tid og startet med en skikkelig handlerunde i megastoren på Stamford Bridge. Det ble selvfølgelig Palmer-drakter, i tillegg til skjerf og luer, og en Chelsea-bamse til lillebror Benjamin (8) som ventet spent hjemme.
Så var det tid for det store øyeblikket. Vi stilte oss opp ved den blå løperen og ventet på at spillerbussen skulle rulle inn. Da stjernene kom gående en etter en, var stemningen elektrisk. Guttene strakte ut hendene, og de fikk ta både Palmer og de andre heltene i hånden! Spillerne hadde det for travelt til å rekke autografer denne dagen, men bare det å få et håndtrykk fra selveste Cole Palmer var mer enn nok til at turen var komplett.
Da vi kom inn på selve stadion, viste det seg at Mats hadde ordnet noen av arenaens beste plasser. Vi satt så utrolig nærme banen at vi kunne se spillerne helt tett på. Guttene var i ren ekstase. Et fullsatt Stamford Bridge, lysene, musikken og heiingen skapte en atmosfære som var helt rå. Da Chelsea-sangen «Blue is the Colour» runget over høyttalerne fikk vi gåsehud. Den kan Michael helt utenat.
Selve kampen ble en nervepirrende affære. Chelsea spilte helt klart best og hadde flere store målsjanser, men marginene var ikke på vår side. Dommeren hadde dessverre ikke sin beste dag, og vi følte vel alle at Chelsea ble snytt for et straffespark. Newcastle stakk av med seieren til slutt, noe som føltes ganske ufortjent. Denne analysen ble for øvrig bekreftet via tekstmeldinger fra pappa, mormor, grandad og onkel Paul (som faktisk er Newcastle-fan!). Alle fulgte kampen på TV hjemme i Norge.
Men for Michael og William la ikke resultatet noen demper på humøret. Opplevelsen av å være på en så stor arena og få møte spillerne ansikt til ansikt var det som betydde noe. Da kampen var slutt, sa Michael det best selv: «Jeg bryr meg ikke om at de ikke vant, det viktigste var å møte dem først og få se denne kampen.»
Resten av turen ble også en suksess. London er en fantastisk by, og Michael elsket alt fra de røde bussene og svarte drosjene til turen på Hamleys, Big Ben og det nydelig-skumle besøket på London Dungeon. Siden Michael har cøliaki, var vi litt spente på maten på forhånd, men London leverte over all forventning. Etter å ha besøkt et fantastisk glutenfritt bakeri i Covent Garden, erklærte han at han aldri hadde spist så god glutenfri mat før.
Dette var Michaels aller første møte med en ekte, stor fotballarena, og det ga definitivt mersmak. Michael er allerede krystallklar på én ting: Han skal tilbake til Stamford Bridge for å se favorittlaget sitt igjen.
Tusen takk til Chelsea Supporters Norway og Mats for at dere bidro til å gjøre denne 12-årsgaven til et minne for livet!
