På en torsdag: Velkommen hjem, Ashley!

Det er vi som er Ashley Coles hjem. Det er hos oss han hører hjemme. Så kom når du vil, Ashley. Døra er åpen!

TRE PREMIER LEAGUE-TITLER, syv FA Cup-titler (!), én Champions League-tittel, én Europa League-tittel, én ligacuptittel ogtre Community shield-titler.

702 KLUBBKAMPER og 107 landskamper. En 20 års karriere var over for Ashley Cole da han sist søndag annonserte live på Sky at skoene (variant: fotball) legges på hylla. Ikke mange spillere kan skilte med like velfylt premieskap, og ikke mange spillere kan sies å faktisk ha nådd sitt potensial.

ALLIKEVEL SKRIVES og snakkes det om fortsatt Cole som undervurdert og lite verdsatt. Mye av dette stammer nok fra den trivelige britiske sladderpressens elsk for overbetalte fotballspillere med mer enn gjennomsnittlig kjendisstatus. Narrativet som ble skapt rundt Cole var nok ikke bare hentet fra løse luften eller skapt under ett eller annet satanistisk rituale/redaksjonsmøte i News of the World eller The Sun.

MEN HELT RETTFERDIG kan det heller ikke kalles, selv om hovedpersonen ikke akkurat gjorde seg selv en tjeneste eller fem. Skyting av studenter med luftgevær, oppkast på frisører i taxi og promiskuøs og lemfeldig omgang med andre kvinner enn den du er gift med, var alle gavepakker for et tilnærmet samlet pressekorps. I 2006 satte han strek for alle intervjuer med britisk presse, og når han en sjelden gang uttalte seg var det helt tydelig at han følte seg urettferdig behandlet og fremstilt. At hans prestasjoner på banen ikke ble anerkjent eller kom i skyggen av alt annet.

MANGEL PÅ ANERKJENNELSE og verdsettelse var muligens en avgjørende faktor for at Cole endte opp med å ikle seg en langt penere farge. Styret rundt overgangen og «tapping-up»-skandalen året før er en mindre flatterende del av klubbens nyere historie, men i ettertid var det kanskje verdt det.

FOR DET ER IKKE til å stikke under stol at Cole var og er en av tidenes beste venstrebacker, og muligens den beste vi noensinne har hatt. Enkelte plasserer han tett opp under Maldini. Cristiano Ronaldo uttalte til Coach Mag i 2016 : «Over the years I had some great battles with Ashley Cole, he does not give you a second to breathe. He was such a tenacious player when he was at his peak, quick, tough in the tackle. You knew it would never be an easy game.» Man kan si mye om Ronaldo, men flink til å sparke ball er han i hvert fall, så jeg velger å stole på hans skussmål.

COLE ANKOM den triveligste delen av London (den uten shit, shit and more shit, og med tits, fanny and Chelsea) som en av de ufyselige invincibles; et Arsenal-lag fylt til randen av uspiselige typer som Martin Keown, Ray Parlour, Robin van Persie og håndfull ekle franskmenn (we know you are) som i likhet med Cristiano Ronaldo dessverre også var veldig gode til å sparke fotball.

DET SKULLE IMIDLERTID vise seg at en av spillerne faktisk var en rett så trivelig type til tross: Cesc Fàbregas. I 2006 var det i motsetning til årene etter ikke nødvendig å hoppe over bord fra M/S «Arsenal» for å kunne ha et håp om å vinne noe.

COLES OVERGANG kan kanskje ses på som et skille for Arsenal. De valgte å ikke blåse en masse penger på lønnen hans. En policy de fortsatte med, og jeg tror de fleste andre var godt fornøyd med så lenge det varte. For titlene uteble. Dessverre er det slik i de moderne fotballen at pengene rår.

OVERGANGEN BLE NATURLIG NOK ikke tatt særlig godt imot hos de rødkledde, så Cole blir nok aldri tilgitt. Selv har han ytret at han angrer på hvordan det hele gikk til. At han burde tenkt seg om og kanskje ikke jobbet så hardt for overgangen.

FOR MIN EGEN DEL føltes aldri Cole helt som blå. Ingenting å si på innsatsen eller å stole på lojaliteten hans, men han føltes ikke 100 prosent blå. Det var han ikke heller. Når en vokser opp i klubb fra en er syv år og går gradene så forlater det deg aldri. Det skal det ikke gjøre heller. Dessuten kan en vel vanskelig kunne kategorisere moderne fotballspillere som fullstendig del av en klubb, med mindre du heter noe sånt som John Terry, Tony Hibbert e.l.. Men han kan nok aldri returnere «hjem». Der er det fortsatt for mye hat, og navnet «Cashley» sitter fortsatt løst.

DA ER DET GODT at vi i sommer har åpnet dørene, strukket ut armene og ønsket en rekke gamle kjenninger velkommen hjem; Petr Čech har skiftet ut hjelmen med (jogge)dress, Claude Makélélé forlot sitt managervirke i Belgia og kom hjem. Sist men ikke minst: sjefen sjæl, Super-Frankie Lampard, som like gjerne tok med seg Jody Morris og Chris Jones hjem igjen. Vi har et overtall av trenere med bakgrunn i klubben.

COLE HAR NÅ sagt han ønsker å fortsette som trener og har begynt på nødvendige kurs. Etter å ha fulgt med klubben i preseason, kan det tenkes han også kommer hjem permanent. For det er vi som er hans hjem. Det er hos oss han hører hjemme. Så kom når du vil, Ashley. Døra er åpen. La oss bare håpe noen husket å kaste det luftgeværet sist.

- Wilton

Partnere

Chelsea FC Hjemmeside
CSN pa Facebook
CSN pa Twitter
Ving - Fotballreiser

Kontakt

www.chelsea.no - Chelsea Supporters Norway - Kontakt

Chelsea.no er ikke ansvarlig for innhold på eksterne nettsider det linkes til. Kopiering av materiale fra Chelsea.no til bruk andre steder er ikke tillatt.