|
Mads Nystad er 22 år og født i Bergen. For Mads er Chelsea alt, og det har han i år bevist ved å være tilstede på nesten halvparten av Chelseas kamper, hele femten i tallet. Her er hans historie.
Mads Nystad er 22 år og født i Bergen. Han har bodd i Bergen hele sitt liv, med unntak av tre år da han og familien bodde i Singapore. Han kom imidlertid tilbake i syvende klasse.
Mads er kanskje ikke helt som andre Chelsea supporter. Her er det ikke godt nok å se de fleste av kampene på tv, samt en tur over kanalen kanskje en gang i året. Neida! For Mads er Chelsea alt. Det har han i år bevist ved å være tilstede på nesten halvparten av Chelseas kamper, hele femten i tallet.
Mads er bosatt midt i Bergen sammen med to kompiser som uheldigvis er scousere, men trives likevel. Han har vært i fast jobb siden han var 18 år, og en stor del av lønningene har gått med på Chelsea.
For Mads er Brann laget i Norge, og det at barndomshelten Flo gikk til Chelsea i 1997, gjorde at han begynte å følge med på Chelsea. Siden den gang har lidenskapen bare vokst og vokst. Han rett og slett elsker å være Chelsea supporter.
Han mener at Chelsea supportere ikke nødvendigvis er som andre lags supportere. Hvis du forstår hva som menes med Proper Chels og Glorious unpredictability, så vet du hva dette innebærer. Det at Chelsea ofte er sterkt mislikt av både media og andre lags supportere synes Mads er helt greit. -No one likes us, we dont care!
Forrige helg var Mads på Everton – Chelsea, sesongens siste kamp. Vi vet alle hvordan den kampen gikk, men vi i CSN vil likevel gi deg et reisebrev, kanskje noe utenom det vanlige.
Jeg var på jobb da billettene til sesongens siste kamp ble lagt ut til salgs, så jeg fikk Tomas som er en kompis av meg som bor i Stoke til å kjøpe billetter for meg på mitt medlemskap. Jeg endte på 68 loyalty points denne sesongen, så jeg kunne fått billetter til de fleste kampene denne sesongen. Jeg kjøper alltid direkte fra klubben, og går derfor sjeldent gjennom supporterklubben.
Jeg har vært på for mange kamper til at jeg opplever noen spesielle følelser på flyturen nedover, men det å spasere nedover Fulham Road derimot er alltid like spesielt. Dette var min femtende kamp denne sesongen. Gledet meg selvsagt, det gjør jeg alltid. Vi var tre bergensere på tur denne gangen, noe som er sjelden kost. Da vi landet i London dro vi rett på pub, og første pub denne gangen ble The Imperial ved West Brompton Station.
Vi tok tog opp til Liverpool på kampdagen. Det var meg, Joachim, Torstein, samt en engelsk kompis av meg, Andrew. Vi hadde et såkalt tableseat på toget, og hadde kjøpt inn Øl, aviser og Jaeger-bombs, så vi var bra forberedt på den tre timer lange togturen.
Vi kom frem klokken tolv lokal tid, og dro deretter rett til puben, The Arkles, som ligger rett ved siden av grufulle Anfield. Som vanlig magisk stemning på borteturer med Chelsea, og det at mange var i Fancy dress satte ikke akkurat en demper på stemningen! Vi gikk gjennom Stanley Park og rett inn på Goodison. Ellevilt på The Concourse før avspark.
Fancy dress er tradisjon blant supportere til siste bortekamp for sesongen. Folk kler seg ut i de villeste kostymene. Vi gikk for klassikeren, nemlig Scouser med scouser-afro og moustache. Det passet bra siden vi tross alt befant oss i Liverpool. Noen av kostymene jeg så under turen var; Ronald McDonald, Skippern, armysoldat, ei ku, Elvis, Romerske soldater, samt Mario & Luigi bare for å nevne noen.
Kampen derimot var ikke mye å skryte av. Vi satt på lower tier. Ettersom kampen ikke betydde all verden, var vi egentlig mer opptatt av å synge, bounce å slenge dritt til Scouserne. I pausen var det inn for øl og sang, og vi møtte på haugevis av bekjente, alle i Fancy dress.
Jeg sto på setet mitt og applauderte spillerne etter kampen, noe jeg alltid gjør. Vi var vitne til en elendig kamp, men jeg klager ikke. Jeg hadde hatt en kongetur med Chelsea, som alltid!
Dette ble nok en minnerik bortetur. Ingenting er bedre enn fotball, øl og gode kompiser, både norske og engelske. Det viktigste er at du har hatt det gøy. A good day out, som de kaller det i England. Fikk beskjeden om at Carlo hadde fått fyken da vi var tilbake i London. Forventet, men likevel helt på trynet.
Dette ble en verdig slutt på nok en herlig sesong med Chelsea. Vi er blitt for bortskjemt, jeg blir rett og slett kvalm av enkelte Chelsea supportere nå til dags.
Til slutt kan man avslutte med en sang som er hyppig sunget på borteturer når ting butter litt imot; Bob Marley sin Three Little Birds. ”Don’t worry... About a thing... Cause every little thing... Gonna be alright".
Du kan kommentere reisebrevet på forumet HER!
|
