En rød/brun notatbok

Det er en delig sommerdag. Jeg sitter på ute på terrassen med en pint Fuller’s ESB. Har funnet frem en gammel rød/brun notabok jeg skrev i 1972 om Chelsea; – bind 2 står det utenpå. Kan ikke finne bind 1, men artig med denne notatboka er det i alle fall. På en av sidene finner jeg noe om spilleren Alan Hudson. Det er flere bilder av ham, samtidig som jeg har skrevet mine kommentarer om ham også. Min håndskrift der kan faktisk tydes, noe som neppe har vært mulig hvis jeg hadde skrevet det i dag. Under et av bildene står det: “Alan Hudson.....he’s a real threat to any side”

Jeg begynner å tenke tilbake ----

   

                  På trening med Alan Hudson

 

                        I said I know it's only rock 'n roll but I like it.  

                        I said I know it's only rock 'n roll but I like it.

                               (Rolling Stones sommeren 1974)

På toget til Stoke

Toget til Stoke starter opp. Sakte siger det ut fra Victoria station i London. Jeg befinner meg på dette toget. I kupeen der jeg har fått plass, er det mye folk, men også min barndomskamerat Arnt Peder, er der sammen med meg. Det er sommeren 1974, vi er nesten 18 år, og interrailere. Arnt Peder er Stoke-fan og hadde ønske om å se byen, klubben og fotballbanen Victoria Ground. Jeg hadde så veldig lyst til å se min favorittspiller Alan Hudson. Min helt, en av mine drømmespillere på det fantastiske 1970-laget til Chelsea.

Altså – vi hadde funnet toget til Stoke etter mye om og men. Lite vant til å reise var vi, men Arnt Peder var god til å finne frem. Begge var vi svette, varmt som det var. London var en kjempestor by for oss to guttene fra lille Klæbu, og vi stresset veldig for å finne frem til togstasjonen. Det lange håret vårt – helt ned på skuldrene - var skikkelig skittent, etter flere dager på reise. Tunge ryggsekker ble plassert rett over setene våre, da vi endelig var på plass på toget.

Nå sitter vi der forventningsfulle på vei til Stoke. Ville vi i det hele tatt få sett noe fotballag i Stoke nå i ferietiden tro?

Jeg sitter der med drømmer i blikket. Alan Hudson var liksom den jeg alltid ønsket å være i mine fotballdrømmer. Playmakeren, den aktive driveren av spillet fremover, med fantastisk teknikk, blikk for spillet, og plutselig den geniale pasningen. Opp igjen, - opp igjen; - så jeg for meg den geniale pasningen. På treningene hjemme, hadde jeg like til strømpene nedrullet slik som ham. Jeg prøvde å være like god med begge beina slik som han var, og jeg drømte også at jeg var like populær blant jentene som ham. Nå skulle jeg kanskje få treffe ham i levende live; - denne fotballens svar på rockens Mick Jagger, - kunstneren, rebellen som var selve symbolet på det ungdomsopprøret som jeg er en del av.

Vi sitter der i kupeen, føler oss fremmend, skitten og svette, men svært forventningsfulle, foran et møte med spillere vi aldri trodde vi noen gang skulle treffe på ordentlig. Aktive spillere var vi hjemme på juniorlaget, både Arnt Peder og jeg. Fotballen var alt, skolen ikke så viktig; - nå skulle vi treffe våre idealer, for Arnt Peder: - Stoke-spillerne, og for meg: -Alan Hudson. Han er liksom min; - ikke Arnt Peder sin. Alan Hudson er jo Chelsea, han er Kings Road, han er ungdomsidealet over alle; - han er den jeg alltid vil være når vi spiller på løkka – ---- han er min! Det hadde vært en tung dag for meg å møte Arnt Peder på skolen, dagen etter at vi hadde tapt Ligacupfinalen for Stoke i 1972, og nå hadde altså Chelsea begynt å selge arvesølvet sitt; – Alan Hudson til Stoke – huff!

Møte med Tony Waddington.

Vi er endelig fremme i Stoke, går av på stasjonen der;– det er blitt kveld! Hva gjør vi nå? To gutter fra Klæbu, så langt hjemmefra? ”Vi prøver å finne banen Victoria Ground med en gang”, sier Arnt Peder. Jeg er litt mer forsiktig, litt mer sjenert og føler meg litt bortkommen. ”Skal vi ikke heller finne en overnattingsplass”, sier jeg. ”Nei”, – sier Arnt Peder – ”vi finner banen”. Vi går nedover gata, spør oss frem og finner etter hvert Victoria Ground. Det skumrer, og det er ingen å se ved banen i det hele tatt. Hva gjør vi nå?

Plutselig dukker det opp en eldre mann, litt slitt kledd; - ser litt ubetydelig ut rett og slett, der han står i skumringen, rett ved inngangen til banen. Han spør hvem vi er, og vi forklarer at vi kommer fra Norge, og at vi er her for å besøke klubben. Han spør; ”har dere noen plass å overnatte?”. ”Nei”, svarer vi. ”Det kan jeg ordne”, sier han. Arnt Peder hvisker til meg ”det er manageren til Stoke Tony Waddington”. Jammen er det ham – ”så utrolig”, hvisker jeg tilbake. Tony Waddington går bort til et kontor, og tar en telefon. Han kommer tilbake. ”Nå har jeg ordnet det slik at dere bor hos en dame som sørger for kost og losji for våre ungdomsspillere til vanlig” sier han. ”Hun sørger også for at dere kommer på vår trening i morgen” fortsetter han. Om det ikke er stjerneklart denne sommernatta i Stoke, glimrer det i alle fall i øynene på oss to der vi går for å finne vårt overnattingssted.

Jeg sover nesten ikke hele denne natta. Tidlig på morgenen, vekkes vi av denne koselige dama som nok er vant til å stelle for ungdommer som føler seg litt bortkommen eller har hjemlengsel. Flott frokost lager hun til oss; - med te med melk som drikke. Litt uvanlig frokost er det, men hva betyr nå det en slik spesiell morgen. Etter frokosten følger hun oss til treningsanlegget til Stoke hvor vi blir mottatt av Tony Waddington igjen. Det er en nydelig juli sommermorgen med godt vær. Vi skifter om til fotballklær; – tenk jeg skulle få trene sammen med Alan Hudson.

Spillerne har en lengre joggetur denne morgenen, så det er bare keeperne som trener der på banen akkurat når vi kommer ut. Vi finner oss en ball, og etter hvert begynner vi å skyte litt på disse keeperne der. Den ene av keeperne er den legendariske Stoke- og landslagskeeperen for England Gordon Banks. Endelig kommer spillerne tilbake fra joggeturen. Jeg blir helt skjelven. Spillerne springer rett inn i en sal hvor de skal spille five-a-side. Vi går inn vi også, og ”der trener de five-side” på en utrolig intens måte. Jeg får nærmeste sjokk når jeg kommer inn. Der trener --- Alan Hudson ----, svært engasjert er han i spillet, det lyser i øynene hans, og han vil ha ballen hele tiden. For en intensitet på treningen det er fra alle spillerne, - for en roping, og for et engasjement, - og den meste sentral av dem alle; - langhårede, flotte, elegante Alan Hudson. Rett som det er, kommer den smarte pasningen, som setter de fleste motspillerne ut av spill.

                             Profilen Alan Hudson

                              For sannhet bringer sorg og nød, 

                              mens daglig løgn gir daglig brød 

        (Fra ”Ti bud til en ung mann som vil frem i verden” av Jens Bjørneboe)

     

De første flotte årene.

Alan Hudson vare en ”local” Chelsea-gutt, og debuterte for første gang for Chelsea som senior 1. februar i 1969, bare 17 år gammel. Han var et talent helt utenom det vanlige, med en fantastisk teknikk, et flott overblikk og han kunne bruke begge bena nesten like godt.  Sesongen etterpå (69/70) ble Chelsea ble nr. 3 i serien, og vant FA-cupfinalen. Alan Hudson spilte alle kampene i FA-cupen i dette seiersåret, bortsett fra de to finalene. Han ble skadet rett før den første finalen i 1970, og Tommy Baldwin spilte i stedet for ham i finalene. Alan Hudson, enda bare 20 år gammel, var også sterkt medvirkende til at Chelsea vant Europacupen sesongen etterpå i Athen.

 

Offensiv midtbanerolle.

Alan Hudson spilte på mange måter slik for Chelsea, som Frank Lampard gjør det i dag. Den gangen var det John Hollins som kledde Makelele-rollen, og som tillot Hudson å lede an i det offensive spillet. Alan Hudson var nok kanskje et enda større talent enn Frank Lampard. Han ble imidlertid plaget med mye skader, og fikk store problemer med å takle den voldsomme berømmelsen som fulgte med der i begynnelse på 70-tallet – så ung som han var. Det fantes heller ikke mange rådgivere den gangen for å hjelpe unge talenter; - ingen som passet på, slik som Fergusson nå passer på Rooney.

 

Berømmelse på Kings Road

Alan Hudson vokste opp i Kings Road i Chelsea. Gata han bodde i, ble en slags hovedgate i det pop/rock/ungdomsopprøret vi fikk på slutten av 60-tallet, og i begynnelsen av 70-tallet. Han ble et ungdomsideal – god i fotball, langt hår, og i opposisjon til samfunn og autoriteter. Han var en av de første spillerne som ble modell, og var med på motekonkurranser. Som så mange ungdomsidealer på den tiden, ble han en aktiv deltager i det natte-,  glamour- og fashionlivet som oppstod i Kings Road.

 

Kun to landskamper.

Han spilte 189 kamper for Chelsea og scoret 14 mål. Noen stor målscorer var han altså ikke, men han hadde svært mange ”assists”. Han fikk bare to landskamper – begge først i 1975, dels på grunn av skade, men også fordi han hele tiden kom i opposisjon til alle managere. I begge landskampene han spilte, var han av de absolutt beste spillerne på banen. Etter 2-0 seieren mot Vest-Tyskland, uttalte Beckenbauer seg svært positivt om dette unge nye fotballgeniet til England.  Landslagstreneren den gangen for Vest-Tyskland, uttalte at nå hadde England funnet en ny Bobby Charlton.

 

Han fikk en landskamp til – mot Kypros – som England vant 5-0, men så ble det ikke flere landskamper. Han kom i konflikt med landslagstrenerne, og det ble med de to landskampene for Alan Hudson.

 

Bobby Moore sa en gang at Alan Hudson kan erobre Europa, men kanskje kan han ikke erobre sitt eget temperament.

 

Blir solgt bare 22 år gammel

På grunn av dårlig økonomi i Chelsea (byggingen av East Stand), og at han kom i konflikt med manageren Dave Sexton, ble han satt på transferlista i januar 1974, - bare 22 år gammel. Vinteren 1974 ble han solgt til Stoke. Her blomstret han opp igjen, og han hadde noen flotte sesonger i Stoke før de på grunn av finansielle problemer, måtte selge ham til Arsenal i 1976. Den eneste manageren som virkelig fikk til å lede Alan Hudson som spiller, var kloke gamle Tony Waddington i Stoke. ”Lille” Stoke ble også nr. 2 i ligaen det året Alan Hudson kom til klubben. I Arsenal kom han igjen i konflikt med manager Terry Neil, noe som førte til at han bare 27 år gammel, gikk til ligaen i USA, som den gangen var for ”gamlinger”. Han var etter dette kort innom spansk fotball, før han igjen kom tilbake til Chelsea. Denne gangen i Chelsea, fikk han imidlertid ingen kamper. Han gikk nok en gang til Stoke, hvor han på en bemerkelsesmessig måte var med på å redde Stoke fra nedrykk sesongen 1983/1984. Etter dette la han opp sin aktive fotballkarriere. I de tre engelske klubbene han spilte for, hadde han da spilt 324 kamper.

 

Hva så?

Alan Hudson fikk også store problemer etter sin aktive karriere. Han prøvde å drive en nattklubb, men det gikk ikke bra. Han fikk store problemer med alkoholen, og han gikk også personlig konkurs. I desember 1997 ble han utsatt for en trafikkulykke rett der hvor han bodde, og lå 59 dager i koma. Legene regnet med at han ville bli invalid for resten av livet, men han klarte å komme seg tilbake på bena igjen. På grunn av sin konkurs ble han kastet ut av sitt hjem i Kings Road, hvor han bodde sammen med sin sønn Allen. Kona fra ekteskap nr. 2 gikk fra ham etter trafikkulykken. I dag lever han på Kypros. Her arbeider han for en radiostasjon, og skriver også bøker og avisartikler. For radiostasjonen Napa på Kypros dekket han blant annet i år VM i Tyskland.

 

 

 

 

       Hvordan har du det på Kypros Alan Hudson?

 

Gled deg over dagen i dag.  De som er på jakt etter ry i fremtiden, tenker ikke over at den vil romme mennesker av samme sort som dem som de ergrer seg over i dag 

 (Fra boka ”Til meg selv” - Åttende bok XLIV - av Marcus Aurelius (ca. 165 e. Kr) 

 

På terrassen begynner det å bli tomt for ESB. Henter meg en ny boks. Ser på nytt litt i notatboka, og ser på bildene av Alan Hudson. Tenk - nå er han 55 år gammel. Vi kunne ikke tro den gangen; - at han skulle bli gammel noen gang, - vår Alan Hudson. Jeg som traff ham i 1974, jeg som ikke har langt hår lenger, og jeg som også drar litt på åra; - prøver her på min terrasse å se ham for meg der han sitter på Kypros, og jeg fantaserer litt der jeg sitter helt behagelig i sommervarmen med min pint ESB.

 

Jeg ser det foran meg ------

 

 

På en veranda på Kypros

Alan Hudson sitter på verandaen i sin leilighet der på Kypros. Nydelig vær, og for en utsikt over havet. En lang varm dag på jobb har han hatt. Sønnen Allen hadde ringt og fortalt at hans gamle lagkamerat Peter Osgood var død. Han følte sorg der han satt. Han hadde ikke råd til å reise hjem for å delta i begravelsen en gang. Forbaska også, at det ikke fantes penger til noe lenger. Han hadde ringt Chelsea, men de ville ikke dekke noen slik reise. Heldigvis hadde Allen fortalt til ei avis at Chelsea ikke ville dekke hjemreisen for ham til begravelsen, så nå skulle faktisk avisen ordne reisen for ham. Ja, slik var det; - Chelsea som han hadde spilt så mange kamper for, de ville ikke hjelpe ham med noe. Han som virkelig var bydelens egen spiller, han som hadde gitt Chelsea-fansen så mange store opplevelser; - men de kunne ikke hjelpe med noe, enda de var full av penger. Svakt.

 

Alan Hudson sitter der med de samme ugjennomtrengelige og intense øynene som han hadde da han var ung. Han smiler litt for seg selv. De hadde ikke trodd at han skulle komme seg på bena igjen etter trafikkulykken heller, men han hadde greid det. Hver dag var han borte på ”gymmen”, og litt sterkere ble han hver dag. Han haltet riktig nok litt, og måtte bruke stokk noen ganger, men han var på bena. De hadde spurt ham om han hadde kommet seg igjen mentalt etter ulykken også, men da hadde han svart: ” det vet jeg ikke, for jeg har vel ikke vært mentalt god tidligere heller”. ---Gud bevare!; – humøret har han beholdt hele tiden i alle fall, - uten det, ville det aldri ha gått. Litt klok er han blitt, tenker han med seg selv. Jeg er egentlig ”rik”, tenker han. Jeg ble FA-cupmester, jeg ble Europacupmester, jeg ble Ligacup-mester, jeg fikk spille på landslaget for England, og jeg fikk svært mange fotballkamper foran fantastiske og entusiastiske fans. Jeg var god rett og slett.

 

Heldigvis hadde han fått tatt Peter Osgood i hånda igjen før han døde, tenkte han videre på. De hadde kommet i en fryktelig krangel for noen år siden, og hadde ikke vært på talefot siden. Men ved en av disse markeringene for 100-årsjubileet til Chelsea i fjor høst, hadde de møttes, og de hadde tatt hverandre i hånda igjen. Ja, det hadde vært viktig for ham å ta Ossie i hånda igjen, spesielt nå når Ossie også nå var død.

 

Alan Hudson sitter der en sen sommerkveld i mørket på Kypros, og det lyser i øynene på ham, akkurat slik som det gjorde det, en sommerdag i Stoke i 1974. Han hadde vunnet mange kamper, også den viktigste - kampen for å komme på bena igjen etter trafikkulykken, hadde han vunnet.

 

 

                               Lykke til Alan Hudson!

 

Obs! - jeg ”duppet” hvis av litt, --- der i varmen på terrassen. Setter meg litt opp i stolen igjen. Tenker litt på min fantasi – at Alan Hudson sitter på en veranda i Kypros! -- Pussig, - kanskje gjør han det også. I tilfelle – kos deg!

 

Lykke til Alan Hudson! - med helsa di, og håper du kommer deg ”på fote” igjen økonomisk også. --Forresten, --- jeg har nettopp vært inne på Internett, og kjøpt den siste boka di – ”The Tinker and Talisman” fra 2005. Har ikke fått den enda, men ser at Frank Lampard og Georg Best har skrevet forordet til boka. Ingen kan vel passe bedre til å skrive forord i ei bok skrevet av deg, enn nettopp de to.

 

Vel på tide å gjøre noe, tenker jeg, der jeg sitter på terrassen; - jammen er det artig at jeg tok vare på denne notatboka.

 

 

 

 

Forfattet av Eirik Havdahl – fotballskribent og Chelsea-fan: 

Dette er en hyllest til spilleren Alan Hudson som var en av de mest populære fotballspillerne  i 1970-åra i England; - både for Chelsea, Stoke og Arsenal. Artikkelen baserer seg på mine egne opplevelser sommeren 1974 i Stoke, fakta om hans karriere, og grundig research om hans tilværelse etter endt karriere.

Fjellhamar 25/9-2006  - Eirik Havdahl