Sir Matt Busby, Malcolm Glazer, Sir Bobby Charlton, Eric Cantona, Roy Keane, vi har slått dem alle sammen, vi har slått dem alle sammen. Sir Alex Ferguson, can you hear me? Sir Alex Ferguson, your boys took a hell of a beating! Your boys took a hell of a beating!

En liten omskrivning av Bjørge Lilleliens tirade hører med etter en deilig tapsrekke for ManU. De ble ikke bare slått av våre helter, Pride of London, men også av naboene og rivalen fra Merseys bredd. Dermed er sluttspurten inn i en nye fase. Deler av kortstokken er fordelt på nytt. Det betyr nye muligheter.

Endelig passerte vi 50 poeng. Det tok oss 28 kamper. Høyeste oppnåelige poengsum vil, såfremt de resterende kamper vinnes, maksimalt kunne bli 81. Sannsynligvis vil det komme flere poengtap, slik at sluttresultatet blir lavere enn de 79 poengene som ble oppnådd i det første året i Abramovitsj-æraen. Det vil si i sesongen 2003-04. Vi har skåret 51 mål og sluppet inn 24.

Vi minnes med vemod poengsummer som 95 (gullsesongen 2004-05) og 91 (gullsesongen 2005-06), da Mourinho sikret seier på seier med kyniske metoder basert på ikke å slippe inn mange mål (hhv. 15 og 22) og mange knappe seire. Til slutt var forspranget ned til nummer to 12 poeng (begge sesonger).

I fjorårets double-sesong nådde vi 86 poeng, ett mer enn ManU. Det var den laveste poengsummen de siste sju år som har gitt seier i Premier League. Vi slapp inn 32 mål men skåret til gjengjeld 103.
Sett ut fra prestasjonene så langt er det dermed all grunn til å anslå at seier i Premier League virker svært lite realistisk. For mange poeng skuslet bort, for få mål skåret og for mange sluppet inn. Dessuten er vel de fleste av oss enige om at prestasjonene rett og slett har vært altfor ujevne hele sesongen. Chelsea som vinner i år ville være en merkverdighet, tilnærmet et under sett i lys av dette.
Hva så med rivalene?

ManU har stjålet poeng i nesten hver eneste kamp, bortsett fra to nylige strake tap mot oss og Liverpool. De har skåret 12 mål mer enn oss men samtidig sluppet inn seks flere. Heller ikke ManU har spilt veldig godt denne sesongen, og må takke et solid forsvar for mange av poengene. De leder likevel med 9 poeng som langt på vei kan bli spist opp av tap mot oss på Old Trafford, at de spiller uavgjort mot Arsenal samt at Chelsea vinner sin hengekamp. For å ta dem igjen er vi avhengig av at sannsynligvis to lag til tar poeng fra dem. Det er så mange hvis’er at realismen ikke er påtagelig.

2003-04 var året Arsenal sist vant Premier League (med oss på andreplass). I år har de teft av ny seier. I år har de heller ikke falt sammen i februar og mars, slik de har hatt for vane. Tre poeng opp til ManU med en kamp mindre spilt. Seks mål mer skåret enn oss. Tre mål flere sluppet inn. Arsenal har som vanlig spilt glitrende i enkeltkamper, men også rotet bort mange poeng. Også de har tøffe kamper igjen, mot Liverpool, Tottenham og ManU. Det lukter poengtap lang vei. Imidlertid er Arsenal ferdige i Champions League, noe som kan gi dem en fordel i en hektisk serieinnspurt.

Manchester City leder med to poeng på Chelsea, med en kamp mer spilt. Heller ikke de har imponert annet enn i enkeltkamper. Når Chelsea har slått dem ned i støvlene på Brua om en 10 dagers tid, vil de være ute av toppstriden.

Oppsummeringen min blir: Det finnes ingen verdige vinnere i år. Dermed er det reelt tre lag med i striden om seieren. ManU ligger først og har størst mulighet. Arsenal vil være med helt inn for en sjelden gangs skyld. Og vårt kjære Chelsea er med. Selv om de har skuffet oss i kamp etter kamp denne vinteren, selv om malaria-epidemier, mangelsykdommer, pest, kolera, formsvikt, for lite rullator-olje, Wilkins-syndrom og andre viderverdigheter har rammet spillerne: Vi har faktisk en knøttliten mulighet til å vinne gull. Tenk det!

Come on Chelsea!

Les også andre På en torsdag artikler.