På denne tida i fjor var avisene fulle av John Terrys angivelige utroskapshistorie med Wayne Bridges eks-kone. Og av Ashley Coles MMS-nakenbilder av seg selv til et utvalg damer som ikke var hans kone, men til noen som trolig var til forveksling lik.

Jeg skjønner at det var krevende tider for de to når avisene var fulle av snuskete detaljer om både det ene og det andre, og som fortalte om et ikke ubetydelig testosteron-nivå hos våre helter. Det var sikkert krevende for klubben også, og bidro trolig til et mediefokus på Chelsea som ledelsen og informasjonsavdelingen ikke hadde planlagt og langt mindre ønsket. Men de to gutta ”stod han av”, som vi sier i Nord-Norge. Og resten av laget, inkludert Carlo Ancelotti og Ray Wilkins, støttet de to gjennom den tøffe perioden. Laget virket samlet og klar for en fight. Og de vant kamper. De vant alle kamper mot ”de tre store”. Etter hvert nok kamper til å vinne The Double, for første gang i klubbens historie.

I år derimot har det ikke vært en eneste historie om utenomsportslige eller utenomekteskapelige relasjoner. Tyst som i graven. Og vi har nesten sluttet å vinne kamper. I hvert fall mot våre tradisjonelle rivaler. Vi ligger 12 poeng bak Manchester United allerede. Liverpool har slått oss to ganger av to mulige. Tap for Arsenal og Manchester City. Det er nesten så man kan begynne å frykte tap for FC København og Ståle Solbakken i Champions League.

Jeg skjønner at ledelsen følte at de måtte ta et tak og forklare spillerne at alle de utenomekteskapelige eskapadene ikke var gunstig for klubbens image og at slike aktiviteter fortrinnsvis burde unngås i sesongen 2010/11. Om testosteronnivået har blitt holdt kunstig nede ved hjelp av medisiner eller på annet vis vet jeg ikke. Uansett ser det ut til at metodene har vært vellykket. Ulempen er at hele laget har havnet i et slags vakuum: Ingen aviser angriper Chelsea. Ingen aviser angriper spillerne. Hele laget vandrer rundt i en døs der det ser ut til at det ikke er behov for å stå opp for hverandre. Dermed har poengtapene kommet på rekke og rad.

Vi må huske at Chelsea i Abramovitsj-æraen har vært synonymt med hat og misunnelse fra rivaliserende klubber og fans. Ikke minst fra supporterne av noen rødkledde fra Merseys bredd. Spillerne ble tidlig vant til å stå sammen mot mobben. Mourinho dyrket denne følelsen av å være beleiret. Det var en av de viktigste lagbyggende strategiene han hadde. Hele kjernen av nåværende spillere er oppdratt i denne tradisjonen. Hvordan skal disse samme spillerne finne tilstrekkelig fighting spirit når vi ikke lenger angripes i media, når Manchester City har fått stemplet som det nye kjøpelaget? Klart det er vanskelig.

Så mitt råd til Ancelotti og Bruce Buck er som følger: Vær så snill! La en av gutta få lov til å gjøre et sprell. Kanskje Paolo Ferreira? Han spiller uansett ikke så mye og er i ferd med å avslutte sin karriere i Chelsea. Be ham urinere på åpen gate, herpe en bil eller ha seg med en prostituert. Jeg er sikker på at gutten er villig til å gjøre en innsats, såfremt klubben dekker eventuelle bøter, at de øvrige spillerne støtter ham og at klubbens ledelse forhandler en deal med kona hans. Jeg er helt sikker på at effekten ville være at Chelsea FC (les: fighting club) ville gjenoppstå dersom mitt råd ble fulgt.

Og om jeg tar feil? Tja. Chelsea følger vel uansett ikke mitt råd. Og dersom vi slår Everton på lørdag og FC København på tirsdag, så har de vel funnet andre metoder. Redusert medisineringen for eksempel?

Come on Chelsea!

Les også andre På en torsdag artikler.