Italiensk fotball, Mafia, Berlusconi, Sopranos, UEFA, Platini, Øvrebø, Wolfgang Stark.

Og Wolfgang Stark er altså den tyske møkkadommeren fra tirsdagens triste sorti fra den edleste europacupen.

Er det noen som ser dette deilige, sammensatte, skinnende dyre perlekjedet? Satt sammen med de riktige perlene i en riktig rekkefølge etter en på forhånd tenkt plan. Vi må betale dyrt, for prisen er vi ikke i nærheten av å være med på å forhandle om. Selv ikke rubler når opp når den latterlige valutaen Lire, den med alle disse nullene bak, disse mafiapengene, får rule. UEFAs kommersielle interesser styrer det hele og Chelsea får lide år etter år. Platini og co vil ikke ha 2 engelske lag i finalen som i Moskva, og de vil heller ikke at alle italienske lag skal bli slått ut i åttendedelsfinalene. Så derfor engasjerer de egne dommere som de instruerer til å påvirke resultatene i utvalgte kamper. Chelsea skal ikke idømmes straffe om de så klippes ned med øks. Dommerne ender med en liten ripe i lakken, mens bankkontoene deres fylles opp. Hevdes det.

Det var etter Chelseas smertelige tap for Barcelona i fjor at konspirasjonsteoriene virkelig skjøt fart. Øvrebøs katastrofalt svake dømming, tydelig i hjemmelagets disfavør er oppsiktsvekkende på et så høyt nivå. Mange mente at det ikke var tilfeldig at det var Chelsea som ble rammet, vi hadde allerede en bemerkelsesverdig historie i Champions League med skandinaviske dommere og hårreisende avgjørelser, straffer og utvisninger. At disse nå får vann på mølla er lett å forstå. Igjen opplevde vi en dommer snyte oss for 2 klare straffespark. Reportere og journalister er svært samstemte i dette. Pensjonert Premier League dommer Graham Poll, ikke akkurat en Chelseafavoritt, skriver i sin spalte i Daily Mail:  "German inefficiency robbed Chelsea of two deserved penalties against Jose Mourinho's Inter Milan. Chelsea can once again bemoan their luck with penalty decisions in the Champions League after Wolfgang Stark refused to give two clear spot kicks after fouls from corners. When the holding is slight and the blocking clever you can understand how difficult it is for the referee to detect it; but last night it was open, clear and obvious. (...) An inexperienced Norwegian saw Chelsea off last season - this year it was German inefficiency." Klare ord. (Kanskje ikke så aller verst allikevel gode gamle Poll..?.)

Også kampens store triumfator Jose Mourinho hadde forståelse for Chelseas frustrasjoner: "Et lag som tapte en semifinale på et mål som ikke var mål, som tapte semifinale på straffekonkurranse, som tapte en finale på straffekonkurranse, som tapte en semifinale de skulle ha vunnet 3-0 med tre straffer..."  Han lot være å kommentere kampens straffesituasjoner, men kunne fastslå at "...i dag var Inter et mye bedre lag."

Jeg vet ikke hvor gode Inter ville ha vært ved en tomålsedelse til Chelsea, men kampen ville selvfølgelig ha blitt en helt annen. Vi ville fått en positiv bølge å flyte på i stedet for frustrasjonene som kommer når en blir behandlet urettferdig. Og frustrasjoner blir det selvfølgelig når motstanderlaget er italiensk, med alle dirty tricks, filming og uthaling av tid som følger med. Til tross for at noen jålebukker, også i min omgangskrets huff og gru, hevder at dette er den deiligste fotballen som spilles, mener jeg at den tvert imot er den simpleste og ekleste. Jeg misliker lite like mye som å se en hardtspillende stjernespiller som, etter å ha fått en forsiktig dytt i ryggen, ligger og ruller i gresset og holder seg i leggen eller som regel også for fjeset, av ukjent grunn, kanskje for å skjule et smil. Disse aktørene burde drevet med ballett eller skuespill i stedet, men ved nøyere ettertanke er de svært dårlige i begge deler. Og dette mener jeg, som har Didier Drogba på laget mitt. Jeg gjør faktisk det.

Tomålsledelsen ble altså ikke noe av, den ble frarøvet oss. Og man er ikke bedre enn det motstanderen tillater. Og motstanderen, i tillegg til dommeren, var som kjent vår gamle venn Jose Mourinho. Og det å hindre motstanderen å spille eget spill er nettopp mannens store styrke. Destruktivt, vil mange hevde, men effektivt. Som det var for oss i de suksessrike årene med Mourinho i førersetet. Vi fikk mye kritikk for kjedelig og destruktiv fotball, men sanket 1-0 seiere i fleng.

Vi er ferdige med Champions League for i år, og det positive med det er, foruten at vi slipper å høre på Fjørtoft, Soler, Stokke og gjengen, at vi kan konse på de mulighetene vi fortsatt har igjen, som jo ikke er småtterier; Serien og FA-cupen.

Vi har fortsatt muligheten til å ta The Double og bli, så definitivt, årets lag i England.

Vi må holde humøret oppe.

Come on Chelsea!