På en Torsdag-spalten ønsker godt blått nytt år og hiver oss igjen utpå som Eddie the Eagle uten sikkerhetsnett.

Det er igjen tid for det afrikanske mesterskapet, et flott mesterskap der det spilles med en blanding av danse- og fotballsko. Bekymringene melder seg for mange. Ikke så rart all den tid et par gjengangere i toppen av kåringen Årets Beste Afrikanske Spiller til vanlig spiller på vårt fantastiske lag.

Våre 4 deltagere ville, påstand: hevet kvaliteten på første-elveren i ethvert lag de hadde, Gud forby, meldt overgang til. Having said that, er det tilsvarende umulig å ikke svekkes noe, selv for oss, når plassene skal fylles. Heldigvis er vi Chelsea(-The Chelsea FC!) og trolig det laget av alle som best er i stand til å erstatte Afrika-farerne.

Dette har vi klart på en overbevisende måte tidligere, og det med svakere avløsere enn i dag. Om vi spoler tilbake til forrige Afrika-mesterskap, for 2 år siden, så klarte vi det i grunnen svært fantastisk kjempebra(..!)

I en underlig sesong med masse skader, turbulent managerskifte og Avram Grant ved roret var det få, selv blant de mest optimistiske, som trodde det kunne gå så bra.

Og hvor bra gikk det egentlig? Veldig bra: Vi tapte ikke en eneste kamp! 6 seiere og 2 uavgjort. Riktignok var Mikel med en snau time i den første kampen, før han plukket opp et rødt kort og fortet seg etter de andre. Vi var i en god steam. Vi spilte hele 8 kamper i januar og vant samtlige, 4 hjemme og 4 borte.

2. februar spilte vi borte mot Portsmouth og hadde sjansen til å sette ny klubbrekord med 10 strake seiere. Kampen endte uavgjort 1-1, og Rune Soløy, Christian Hesle og jeg som var på kampen fikk som vanlig skylda for det, denne gangen delt med hjemmelagets beste spiller ex-Chelsea Lassana Diarra og debutant og målscorer Jermain Defoe.

Sesongen 07/08 ble som nevnt både underlig og ujevn. Vi ble nummer 2 i stort sett alle turneringer og ligaer vi deltok i. Det var en sesong der nykommerne Belletti og Alex hadde fler kamper enn Terry og Lampard. Pizarro hadde like mange kamper som Drogba. Flest kamper av alle hadde, mot normalt, Joe Cole.

Hvordan fikk vi så disse gode resultatene i januar med sentrale spillere ute med skade og gutta på tur i Afrika?

Makelele, gode gamle, som hadde begynt med hvilepauser innimellom og sto over en del kamper, begynte igjen å spille alle kampene.

Mourinhos ikke så vellykkede Bosmann-overganger Sidwell, Ben-Haim og Pizarro fikk spilletid.

Vi hadde også da solid stall og flere som kunne få ballen i mål; Joe Cole, Ballack, Wright-Phillips, Belletti.

Og ikke minst; I januarvinduet dukket Anelka opp fra Bolton.

Også i år er det ventet at Anelka vil dukke opp i januar. Sammen med de unge supertalentene våre vil det bli fart og futt på topp og mange svimle forsvarsspillere. Kunne Pizarro på topp bli matchvinner, kan Kakuta og Sturridge definitivt bli det.

Defensiv midtbane/ Holding midtfielder, oppgaven som normalt ivaretas av Essien eller Mikel, kan også overlates til internt, kvalifisert personell. Belletti har spilt der. Ferreira har. Ballack kan. Lampard kan helt sikkert. Et spennende valg kunne vært Carvalho foran Terry og Alex. Han har litt av de samme smarte-sleipe-litt på kanten ferdighetene som maistro Makelele.

Dette blir spennende og jeg tror det kommer til å gå bra.

Og Sidespor, hvor kommer det inn? Evnt. tar av?

Saken gjelder valg av ny stampub for Chelsea-supportere i og rundt Oslo, etter at vårt gamle møtested og vannhull puben Belfry brått stengte dørene for godt. Puben Sidesporet skal testes av en stor blå gjeng under kampen mot Hull på Lørdag.

Så gjenstår det å se hvordan Chelsea klarer seg uten afrikanerne og hvordan vi klarer oss uten Belfry.

Mitt tips er at begge deler går bra. Svært bra.

Come on Chelsea!