På en torsdag: Liverpool, nei takk
Skrevet av Eastcote   
torsdag 27. september 2018 16:01

I dag er perfekt timing for en torsdagstekst om Liverpool. Det skulle bare vært en annen forfatter.


SJELDEN PASSER DET bedre å fylle denne torsdagsspalten med et eller annet om Liverpool. Chelsea møtte Liverpool i går, og møter dem pinadø en gang til på lørdag.

Klubbene har masse historie sammen, kanskje særlig de seneste 15 årene. Fansen elsker å erte hverandre, elsker å mislike hverandre. Begge klubbene har kommet svært godt i gang med Premier League-sesongen, uten tap for noen av dem til nå, og må dermed begge kunne anses som gode tittelutfordrere til bunnsolide Manchester City.

DET KUNNE ABSOLUTT blitt et brukbart bidrag til «På en torsdag»-spalten om en hadde sydd sammen litt om kampen i går, litt om historikken mellom lagene, litt om rivaliseringens utvikling og litt om hvordan styrkeforholdet mellom klubbene vurderes i dag, og deretter avrundet med noen oppmuntrende ord foran lørdagens kamp, den kanskje viktigste av denne ukens to Liverpool-oppgjør.

Men:

Denne ukens På en torsdag-spaltist orker bare ikke tanken på å skulle skrive noe om Liverpool.

Det byr meg så iherdig imot.

NOEN LAG avstår jeg fullstendig fra å skjenke unødvendig oppmerksomhet. Nettavisene kan trykke hva enn de vil om denne Liverpool-gjengen og lokke med allverdens finurlige formuleringer, men jeg nekter. Ethvert klikk fra meg er et nytt hint til nettavisene om å skrive mer om Liverpool, tenker jeg. Og blar videre.

Og så er det selve kampene mot Liverpool.

Noen kamper gir meg et veldig ubehag, simpelthen. Det er typisk de kampene som gjør ekstra vondt å tape. Som mot Liverpool.

FREM MOT SLIKE KAMPER kan jeg kanskje se uberørt og ubekymret ut på utsiden, men på innsiden vokser et ubehag seg større og større frem mot kampstart. Samtidig tiltar en innvendig krig i intensitet, en krig mellom lysten til å se kampen og lysten til å absolutt ikke se kampen.

Er man ekte fan, skal man følge klubben i tykt og tynt, i medvind og i motvind. Dette leder fort til at man ser enhver kamp man har sjansen til å se, enten det er på stadion, på TV eller ved hjelp av smarttelefonen – og uansett motstander. Dette er enkel fotballsupporterlogikk. Så får det bare være at spillerne på banen i England faktisk ikke hører oss når vi fra puben eller sofaen her hjemme i Norge brøler, heier, banner eller serverer vår beste applaus.

MEN VET MAN at kommende kamp gjør en ekstra nervøs – at den fyller deg med frykt for å bli skuffet, frykt for at din egen klubb kan bli ydmyket av en rival – ja, da frister det i alle fall meg veldig mye å heller takke ja til den middagsinvitasjonen, uansett om den er fra svigermor, sjefen, den underlige naboen eller bedreviteren fra videregående som alltid snakker om hvor forferdelig kjedelig fotball er.

«Så slipper jeg å måtte se og forholde meg til dommertabbene, feilpasningene, megabommene og motstanderlagets lykketreff, som alle kommer til å avgjøre denne kampen i min klubbs disfavør,» tenker jeg.

LIVERPOOL-OPPGJØRENE hører så absolutt til denne kategorien med ubehagfrembringende kamper. Jeg misliker Liverpool-kamper sterkt. Ikke bare de med Chelsea involvert, nei, absolutt alle Liverpool-kamper.

Hver gang Liverpool vises på en eller annen norsk kanal, går hodet automatisk inn i en modus der man lytter ekstra godt til hva kommentatorer, programledere og eksperter sier. Man liker ikke å innrømme det, men det er nok slik likevel. For sannsynligvis (dessverre er Liverpools supporterklubb den største i Norge – ergo er de flere enn oss og alle andre) heier de fleste av dem på Liverpool, og disse sniker helt sikkert inn sin Liverpool-propaganda og sitt anti-motstander-materiale hvor enn de kan. Den slags provoserer når det skjer – enormt.

ENDA VERRE blir det når det er Chelsea–Liverpool. Da dyttes mentaliteten enda nærmere bristepunktet, en bevegelse forsterket av alle nervene og all frykt for ydmykelse. Skulle Liverpool i tillegg vise seg å være bedre enn Chelsea for anledningen, kan du slenge på den glassklare vissheten om at kolleger, venner og slektninger som holder med Liverpool, etterpå vil gjøre verden til et mindre levelig sted for alle andre. Det gir heller ingen god følelse.

FOR Å UNNGÅ mye av dette stresset kan en rett og slett bare la være å se selve kampen. For det mentale står jo på som mest mens kampen er i gang. Etterpå roer det meste seg igjen.

Men, så er det de gangene Chelsea faktisk vinner – og det skjer jo. Da vil man gjerne få det med seg, når det skjer! Vi kan jo alle enes om hvor deilig dét er – med minner om Steven Gerrard og Demba Ba for drøyt fire år siden, FA-cupfinalen i 2012, den skjebnetunge 2-1-seieren i siste serierunde i 2003 samt Branislav Ivanovic-dobbelen og den sinnssyke 4-4-kampen i Champions League våren 2009.

Man vet bare ikke på forhånd at det kommer til å gå bra. Det er noe dritt.

TOTALT SETT ble kanskje ikke gårsdagens kamp noe mesterverk verdt særlig mer enn et halvt avsnitt i en eller annen historiebok, sett med Chelsea-øyne, men magikeren fra Belgia fikset biffen på tampen, som vi vet, og sørget for at Chelsea-fans rundt omkring kunne vandre hjem fra puben eller krype under dynen med et varmende smil om munnen, fornøyde med utfallet av en nervepirrende, frustrerende og til slutt oppmuntrende match – som de fulgte fra første til siste spark.

For alt jeg vet, da. For jeg så selvsagt aldri kampen. Frykten for å se ens favorittlag bli sendt på hodet ut av Carabao Cup av et lag ansett som en rivaliserende klubb, en klubb som så lett frembringer følelser av, tja, irritasjon og vemmelse, vant.

Dessuten måtte jo denne teksten skrives…

- Eastcote

 
Billetter Billetter

Neste kamper

lø. 20 okt. kl. 13.30
Manchester United (h) (PL)


to. 25 okt. kl. 21.00
FC BATE Borisov (h) (EL)


Siste Resultat

lø. 29 sep. kl. 18.30
Liverpool (h) -

Videonyheter

Annonse