På en torsdag: Nytt forsøk i nordøst
Skrevet av Eastcote   
torsdag 23. august 2018 09:43

Forrige fruktbare ferd til geordienes storstue fant sted i 2011. Det er syv år siden. Til helgen prøver Chelsea lykken på ny, denne gangen med Sarriball.


JEG HAR INGEN gode unnskyldninger, egentlig. Det er like greit å være ærlig først som sist: Jeg har ikke fulgt godt nok med de seneste månedene. Jeg vet fortsatt nokså lite om hva Sarriball er. Ikke har jeg lest en eneste av de mange artiklene som er skrevet om denne Sarriballen. Ikke har jeg sett en eneste Napoli-video som illustrerer hva Vest-London kan vente seg etter hvert. Ikke har jeg googlet Maurizio Sarri. Eller jo, nå har jeg gjort det, for å sjekke stavemåten. Rett skal være rett. Maurizio Sarri, altså.

Les tidligere utgaver av På en torsdag her.

I DET HELE TATT er all min kjennskap til Sarriball og mannen bak denne fotballfilosofien utelukkende basert på det jeg har sett av kamper siden italieneren ble bekreftet som ny Chelsea-sjef i sommer. Og det er, dessverre, heller lite.

Heldigvis skal ikke denne snublestarten på en «På en torsdag»-sesong for undertegnede handle om egeninnsats som Chelsea-supporter. Jeg kan når jeg kan. Jeg kan når jeg vil. Jeg kan når jeg må. Nok om det.

I STEDET ønsker jeg å lede våre Vest-London-orienterte blikk i retning nordøst. Mot Newcastle upon Tyne, Bergens vennskapsby, industribyen som for ti år siden utnevnte vår egen konge, altså Harald den femte – han som pleier å vinke fra slottsbalkongen i Oslo på 17. mai – til æresborger, blant annet på grunn av de tette forbindelsene Newcastle har hatt med Norge opp gjennom årene.

ANDRE NAVN på den listen over æresborgere er Nelson Mandela, Bob Geldof og Aung San Suu Kyi. Og selvsagt fotballstorheter som Alan Shearer, Sir Bobby Robson og Jackie Milburn. Pluss Newcastle United Football Club. Selve fotballklubben, altså. Som er selve målet for denne oppmerksomhetsdreiingen.

Vi skal til Newcastle Football Club. Nå. Til søndag. Det pleier faktisk ikke å være så gøy.

CONTEBALL TAPTE 0-3 der i mai – en fantastisk svak kamp av Chelsea (som jeg faktisk så – på TV). Mourinhoball 2.0 oppnådde ikke veldig mye bedre resultater – det ble med én uavgjort og to tap. Også Benitezball ble sendt tilbake til London med null poeng, i februar 2013.

Nei, vi må faktisk helt tilbake til desember 2011 for å finne forrige gang Chelsea evnet å slå Newcastle på bortebane. Den gang sto Villasboasball på menyen, en fotballstil som kunne underholde, men som var forferdelig å bevitne når det ikke gikk fullt så bra. Og det gikk egentlig aldri spesielt bra.

ANDRÉ VILLAS-BOAS ble hentet til Chelsea etter en forrykende 2010/11-sesong i Porto, som endte med portugisisk ligagull, seier i den portugisiske cupen, seier i den portugisiske supercupen og seier i Europa League. Han var da bare 33 år gammel, men var i full fremmarsj på den internasjonale fotballscenen.

I LONDON skulle det spilles attraktiv fotball under Villas-Boas’ ledelse. Angrepene skulle bygges opp fra eget forsvar, gjerne med keeperen involvert. Med sine tekniske evner var David Luiz et åpenbart valg for Villas-Boas, dog med blandet hell. Portugiserens filosofi innebar også et høyt og aggressivt press når motstanderne hadde ballen, med en høy defensiv linje i tillegg. Særlig dette var utfordrende, med heller langsomme spillere til disposisjon i de bakre rekker. Siden Chelsea hverken hadde fotballverdenens kvikkeste eller de mest teknisk begavede spillere i alle posisjoner, passet nok aldri Villasboasball og Chelsea FC veldig godt sammen for syv år siden.

Men: Villas-Boas sitt Chelsea-lag klarte å slå Newcastle på bortebane i ligaen – noe bare Guus Hiddink, Avram Grant, Claudio Ranieri og Gianluca Vialli hadde greid tidligere i Premier League-historien. Mourinho på sin side lyktes bare i cupsammenheng – aldri i Premier League.

UT FRA DET JEG HAR forstått og sett til nå, virker Sarriball å ha flere fellestrekk med Villasboasball. Kan man dermed si at Chelsea slår Newcastle på søndag, og at Sarri får fyken innen løvetannen blomstrer igjen uti 2019?

Trolig ikke. Sarris spillerstall nå er nemlig en helt annen enn den AVB måtte hanskes med. Chelsea anno 2018 fremstår som rikere på fart og ferdigheter – og har dessuten en Sarri-forlengelse ute på banen i form av Jorginho – mens Chelsea anno 2011 var dominert av tregere, men større og mektigere spillere som tilsynelatende ikke lot seg styre av en jevngammel visjonær uten særlig med overbevisningsevne.

DET KAN GODT VÆRE at også dagens stall ville slitt med å bli ledet av en 33-åring. Men så er ikke Sarri 33 år. Han er 59 år nå – nesten dobbelt så gammel. Jeg vet at jeg selv ville foretrukket å bli ledet av en mer erfaren, mer sindig 59-åring enn en duggfrisk, ekstremt detaljfokusert raptus med bare en liten dose respekt for omgivelsene som standardinnstilling, og jeg aner dessuten at Sarriball generelt scorer høyere enn Villasboasball når det gjelder såkalt «man management».

ETTER EN BEDRE START på Premier League-sesongen enn det mange oss har fryktet – det er jo blitt påpekt her og der at Sarris start i Napoli var heller svak – er det lett å la seg friste til å drømme om atter en trepoenger nå til søndag. Jeg sier ja takk, gjerne.

Noen lett og nervefri affære blir det i alle fall ikke, tatt historikken i betraktning. Dommer Paul Tierney er ikke av øyrikets mer erfarne, og utgjør således også et usikkerhetsmoment.

MEN SÅ FÅR JEG mest sannsynlig heller ikke sett kampen. Og dermed forsterkes vel mistankene sådd tidligere i teksten om at jeg kanskje ikke er noen særlig dedikert Chelsea-fan.

Det får i så fall bare være. Jeg kan i det minste – til mitt forsvar – avsløre at jeg har fulgt den deilige blå klubben vår helt siden en frisk novemberdag i 1996, da jeg fikk se klubben vår live i London for aller første gang. Motstander den dagen? Newcastle.

God helg!

- Eastcote

 
Billetter Billetter

Neste kamper

ti. 25 sep. kl. 20.45
Liverpool (b) (LC)


lø. 29 sep. kl. 18.30
Liverpool (h) (PL)


Siste Resultat

lø. 15 sep. kl. 16.00
Cardiff City (h) 4-1

Videonyheter

Annonse