På en torsdag: Store forventninger
Skrevet av Alperton   
torsdag 09. august 2018 12:11

Eller har vi egentlig det?


Oh, my God, we’re back again

“Everybody”, Backstreet Boys

SÅ ER VI HER IGJEN, da. En etterhvert ganske så kjent følelse har tatt tak i oss – en av forventning og spenning. Spenningen knytter seg til hvordan ens eget og alle de andres lag kommer ut av startblokkene. Sitter vi der i første landslagsvindu med whiplash etter å blitt tatt med storm av eget lag, eller slikker vi våre sår, vel vitende om at vi ligger på 15. plass?

Les tidligere utgaver av På en torsdag her.

Men for oss Chelsea-supportere har spenningen en ekstra dimensjon. En ny manager representerer et helt eget nivå av usikkerhet og ubesvarte spørsmål. Men merkelig nok er også det en etter hvert så velkjent følelse.

OG DET SLUTTER IKKE DER: Dette er heller ikke første gang at På en torsdag (forhåpentligvis) skal geleide leserne gjennom sesongen, men fjerde (i den nåværende form og stil, vel å merke. Navnet og en minst like skrivefør gjeng har vært i ilden i tidligere epoker). Altså er det fjerde gang en slik sesongåpningstekst er blitt skrevet, og det viser seg at tidligere års tekster har truffet sånn noenlunde greit på å sette tonen og stemningen for sesongen.

FOR TRE ÅR SIDEN publiserte På en torsdag sin første tekst etter første ligakamp. Matchen mot Swansea endte 2–2 etter blant annet at Thibaut Courtois (tidligere Chelsea-keeper) fikk rødt kort, og Eden Hazard trolig pådro seg en hofteskade som preget resten av sesongen hans – en sesong som må kunne sies å ha endt «sådär».

José Mourinho fikk fyken før jul, og det endte med en tiendeplass. Det årets På en torsdag handlet om en viss resignasjon rundt Mourinho og hans stadige krumspring – han hadde jo nettopp lagt seg ut med lagets daværende lege, Eva Carneiro.

PÅFØLGENDE SESONG, altså for to år siden, handlet det om forventninger. Vi visste ikke helt hva vi kunne forvente av Antonio Contes Chelsea, men vi visste hva vi håpet. Og våre håp skulle få svar, som vi alle vet.

I fjor var det en mer moderat tone igjen, til tross for at laget var fersk ligamester. Antonios uenigheter med styret var tydelige, og det var også mangelen på gode forsterkninger. Og det gikk jo faktisk slik. Det ble en mer moderat sesong.

IGJEN: Dette handler ikke om å trekke frem På en torsdag-redaksjonens fortreffelighet – det tar vi på puben. Men disse tekstene er naturligvis preget av hva andre supportere mener og sier til enhver tid. Med andre ord har supporternes stemning før de foregående sesongene vært et ganske så treffsikkert barometer på hva sesongen kan munne ut i.

Og dermed står vi igjen med spørsmålet: Hva med i år?

I SKRIVENDE STUND er det langt under et døgn til overgangsvinduet smeller igjen; borte er panikkhandlingen på den siste dagen i august, etter at man har spilt et par ligakamper – nå er det istedenfor panikkhandling i midten av august, etter at man har spilt et par treningskamper.

Vi kunne sagt mye om keepersituasjonen, om timingen og aktiviteten vår i overgangsmarkedet, om kjøpene man har gjort og ikke gjort, spillerne man har klart å holde vekk fra klåfingrede spanjoler, men det virker som det beste bare er å vente. Å gi det et par kamper, til alt får satt seg (forhåpentligvis) før man begynner å felle en dom.

ER DET MYE som ser lovende ut? Absolutt. Er det trygt å si at taktikken – sorry, Sarriballen! – ikke har satt seg helt ennå? Ganske trygt.

Herværende artikkelforfatter har ikke fått med seg allverdens av årets preseason, og kan dermed vanskelig si noe vettugt om hvorvidt det har vært noen taktisk progresjon i sesongoppladningen. Dessuten har det kommet inn en liten skokk nye spillere, samtidig som en del nøkkelspillere har meldt seg til tjeneste først nå nylig. Preseason er og blir preseason.

SØNDAGENS BATALJE mot Manchester City skal man nok heller ikke legge altfor mye i. Hvis man plasserer kampers viktighet på en tierskala (hvor én er treningskamp mot akademiet på innebane og ti er Champions League-finalen) ligger vel Community Shield ganske midt på skalaen. Det blir forhåpentligvis en mer skjerpet gjeng nå på lørdag.

Mot City vi rammeverket av Sarriball i første omgang. Det minnet litt om når man skal lære seg en ny teknisk øvelse: I begynnelsen er det litt stivt, mekanisk og kantete, og så snart man blir sliten glemmer man som regel helt å tenke teknikk og man er «all over the place». Slik vi så i andreomgangen.

SARRI HAR SELV SAGT at det kan gå flere måneder før alt sitter. Det er forhåpentligvis noe han har sagt for å gi seg selv arbeidsro. Antonio Conte begynte å kjenne presset etter noen ikke altfor overbevisende kamper i starten av sesongen, og en taktisk genistrek i pausen mot Arsenal skulle snu det hele brått. Med dette i bakhodet er det lite trolig at Sarri får så god tid han ber om – men det vet han nok innerst inne selv også.

PÅ DEN ENE SIDEN er Chelsea som en katt; klubben har en enestående evne til å lande på beina, år etter år. Det i seg selv skulle tilsi at dette ordner seg. Og uansett hva man skulle mene, så er det ikke en gjeng idioter som styrer sjappa. På den andre siden har det vært mye uro i sommer. Og hvem er profilene som skal stå frem? For en klubb som har hatt John Terry, Frank Lampard, Didier Drogba og Petr Cech i rekkene forholdsvis nylig, må vakuumet føles stort. Belgias landslagskaptein spiller riktignok i klubben, og Gary Cahill evner nok å slenge litt beskjeder. Men de har ikke John Terrys lederegenskaper.

Hva blir så konklusjonen? Det føles som om uvissheten er større enn på lenge.

Så da får vi se, da.

Ha en blå helg!

- Alperton

 
Billetter Billetter

Neste kamper

sø. 26 aug. kl. 17.00
Newcastle United (b) (PL)
TV 2 Sport Premium


lø. 01 sep. kl. 16.00
Bournemouth (h) (PL)
Vises i opptak senere


Siste Resultat

lø. 18 aug. kl. 18.30
Arsenal (h) 3-2

Videonyheter

Annonse