På en torsdag: Make Chelsea Great Again!
Skrevet av Pozzo   
torsdag 12. april 2018 09:12

 

Chelseas overgangspolitikk er noe som får laget til å se ut som det befinner seg i en konstant overgangsfase sesong etter sesong. Det er en beskrivelse Arsenal kan ha for seg selv.

DA JEG FØRST ble introdusert for På en torsdag-spalten, fikk jeg høre at den skulle være lett og ledig. Jeg beklager, denne er ikke det, men i det minste fikk jeg brukt det mest oppbrukte ordspillet i verden.

Vi har vært før. Det burde ikke være overaskende for noen at en Chelsea-manager er på nippet til å få fyken. I alle fall tilsynelatende.

Les tidligere utgaver av På en torsdag her.

Selv blant de mest ihuga Conte-supporterne begynner lavmælt surmuling til å gå over i åpenlys misnøye. Det er ikke rart, når laget som surfet gjennom Premier League i fjor nå sliter nå med å avgjøre kamper mot lag som kjemper mot nedrykk.

VI ER JO ALLE blitt bortskjemt av dette laget de siste årene, ung som gammel. Litt for godt vant med at resultatene og trofeene kommer jevnlig, uten altfor lang ventetid.

Når det kommer til løsningene på problemene vi nå opplever, er det bare å ta en tur innom et av de diverse diskusjonsforumene for å finne svar. Fans utbasunerer skuddsikre planer med en selvsikkerhet man kun tidligere har sett hos taxisjåfører med statsministeraspirasjoner.

Noen ganger skrevet i affekt rett etter kamp, noen ganger på litt mindre adrenalin. Noen ganger står meningene seg, andre ganger går vi i oss selv. Alt fra små justeringer til total omveltning. Alt fra punktum til en skog utropstegn.

DET ER TYDELIG at blant oss Chelsea-fans er meningene mange, og stadig mer forskjellige, noen ganger til og med forskjellige i én og samme person, avhengig av hvor langt de har fått forrige kamp på avstand. Den eneste fellesnevneren vi står igjen med er at vi alle ønsker det beste for Chelsea. Hva det beste er, ja det er vi heller ikke enige om.

Alle merker at ting ikke er som de skal i Chelsea. Resultatene uteblir, og i en så stor grad at vi ser ut til å miste Champions League-spill for andre gang på tre sesonger, etter å ha vært fast inventar en tiårsperiode. Samtidig har vi karret til oss to seriegull på fire sesonger. På disse fire sesongene har vi også hatt to trenere og to nedturer, og sikkert ikke om alt for lenge, to avskjeder.

FOR VI SPARKER MANAGERE i Chelsea, og så henter vi inn en ny som gir oss litt suksess før den avtar og han lider samme skjebne. En gang i tiden ble dette sett på som en stor trussel mot kontinuitet og suksess, men spør man John Terry om han håndhilste på fleste Chelsea-managere eller troféer må han nok tenke seg litt om, før han helt korrekt svarer troféer.

Det var likevel ikke slik at vi hadde suksess på tross av manglende kontinuitet. Kontinuiteten i Chelsea har vært båret av spillerne. Mange av disse har nå forlatt klubben. Og kun Christensen kan sies å ha slått gjennom siden John Terry gjorde det, på tross av Europas kanskje beste akademi.

SÅ ER DA LØSNINGEN som alltid å fyke manageren? Få inn en ny, med nye ideer, stab, og spillerbehov?

Kanskje er det det. Kanskje har man behov for taktisk innovasjon på regelmessig basis, for å ikke bli «funnet ut av» og taktisk utmanøvrert av rivaler og andre motstandere. Kanskje ikke Conte evner dette mer enn den ene gangen. Eller ligger det et større ansvar hos styret i hvordan de håndterer troppen? Ytterst få er særdeles fornøyd med de siste overgangsvinduene, spesielt Conte.

Uansett så er kanskje det største problemet til Chelsea mangelen på en langsiktig sportslig plan. Vi klarer stort sett å komme oss opp på hesten igjen etter disse skuffende sesongene, men oppturen ser ut til å kun vare en begrenset periode. Etter den horrible 15/16-sesongen kom Conte som en frelser og styrte oss til ligagullet.

JUNIORLAGENE BLE SATT OPP i lignende systemer som hans førstelag opererte med, slik at det skulle gjøre overgangen fra akademi til førstelag så smertefri som mulig. I denne påfølgende sesongen ser vi at Conte er misfornøyd med klubbens evne og vilje til å handle spillere, og fans er misfornøyd med hans evne til å få å satse på ungdomsspillere. Begge har et poeng.

Bedømmer man styrets drift av fotballklubben på samme måte som en bedrift, vil det nok gitt mange stjerner i boka. Overgangspolitikken er økonomisk bunnsolid, og spillere er langt sjeldnere store svart hull i regnskapet slik Fernando Torres var. Som ambisiøs fotballklubb resulterer dette dessverre i langt færre stjerner i stallen, da disse innebærer for stor økonomisk risiko.

For en tid tilbake så jeg en tweet som tok for seg Chelseas ligaplasseringer under Abramovitsj. Frem til 2012 var Chelsea alltid topp tre, etter det har det variert langt mer. Hva skjedde, spørres det. Svaret, og motsatt trend, kan nok leses i regnskapene.

CHELSEA KJØPER IKKE store stjerner lenger – i beste fall er det unge stjerner. Spillere med enormt potensiale, og minimal økonomisk risiko, men som ofte dessverre trenger flere kamper under beltet for å bli stabile i prestasjonene.

Det Conte har vært misfornøyd med, er at ingen av spillerkjøpene har vært av typen som umiddelbart forsterker laget. Man har kjøpt troppspillere og brukt dem i stedet for å låne dem ut og selge dem for profitt, slik man har hatt vane for. Dette er ingen ideell situasjon for unggutta, som da heller får flere middels spillere å konkurrere mot i stedet for noen få virkelig gode som kunne båret laget i større grad, og kanskje tillatt Conte å sjanse på flere unggutter i lagoppstillingen sammen med stjernene.

Dette er selvsagt ren spekulasjon på ungguttas vegne, men i prinsippet er det et poeng. Det er lettere å spille Ruben Loftus-Cheek sammen med N’Golo Kanté enn Danny Drinkwater.

DENNE OVERGANGSPOLITIKKEN, mener jeg, er noe som får laget til å se ut som det befinner seg i en konstant overgangsfase sesong etter sesong, og det er en beskrivelse jeg synes Arsenal kan ha for seg selv. For mange troppspillere kjemper om minutter, som går på bekostning av store talenter som aldri får sjansen til å etablere seg.

Akademispillerne har også lidd av at alle årenes forskjellige managere har gitt klubben et lappeteppe av identitet gjennom sine prosjekter. Tidvis ønsket Roman seg et lag som Barcelona, andre ganger har vi vært bygd som fort med fokus på fysikk og defensiv struktur.

VI TRENGER Å STAKE UT kurs, og hva annet kan jeg da gjøre som fan enn å utbasunere en skuddsikker plan basert på mine meritter i fotballspillet Football Manager. Her er mitt drømmescenario, min utopi:

Conte blir plukket opp av en annen klubb og vi står fritt til å legge en ny slagplan.

Klubbens filosofi blir sett på som hovedfokus, og styret innser sine sportslige mangler og ansetter en sportsdirektør til å holde oversikt og administrere prosjektet. Sportsdirektørens blir fortalt at klubben ønsker å spille offensiv dominant og nyskapende fotball, og at klubben ønsker en førstelagstrener som han klarer å levere dette, samtidig som han har vilje til og klarer å utvikle og integrere talenter.

Styret avgjør dette sammen med sportsdirektør og gir den nye treneren tre års tillit der han tillates å prøve og feile. Dette kommuniseres til fansen, slik at vi er innforstått med prosjektet og beholder tålmodigheten.

Skulle det derimot ikke vare, vil nyansettelser bli gjort etter samme prinsipper, og ikke basert på navn. Ønsket spillestil og integrering av ungdomsspillere er viktige punkter.

Samtidig får sportsdirektøren hovedansvar for spillerlogistikken på førstelaget. Man skal styrke laget i hver sesong, men fokuset skal være på spillertyper og kvalitet, fremfor økonomisk gevinst.  Man kan fortsatt gjøre kjøp til utlånshæren, men majoriteten av overgangsbudsjettet skal være tiltenkt å styrke førstelaget.

I stedet for å kjøpe en Zappacosta til å være backup for Moses, kjøper man enten en forsterkning eller gir tillitt til unge spillere som for eksempel Ola Aina eller Dujon Sterling. Dybden i stallen skal komme fra akademiet.

DET VIL BLI GJORT bomkjøp, men i en utopisk verden hadde man konsentrert kjøpene sine rundt spillere som Hazard, Azpilicueta, og Kanté. Hazard er av typen monstertalent som man vet man vil ha glede av i mange år og som fortsatt kan forbedre seg. Kanté fikk vi på billigsalg, men det var ikke det økonomiske aspektet som gjorde handelen god, det er kvaliteten han tilførte laget. Azpilicueta er magi.

Hvis du visste hvem Azpilicueta var før han kom til Chelsea for 7 millioner pund, og så for deg at han kom til å bli fansens kapteinsfavoritt, så burde du kanskje vurderes til sportsdirektørrollen selv. Dette er av typen kjøp som gjør at klubben fortjener skryt, selv om ikke fansen innser det før det har gått en stund.

OVER TID ville forhåpentligvis dette prosjektet ført til at Chelseas verdensklasseakademi kunne servert spillere til førstelaget, da klubbfilosofien hadde tillatt det. Klubbens overgangsøkonomi ville vært ivaretatt av et fortsatt effektivt utlånssystem, der talenter anskaffes og leies ut for å utvikle seg, og selges hvis de ikke forfremmes til førstelaget.

Akademiet skal også fortsette å utvikle trenere, og da spesielt etter filosofien. Hvor stort hadde det ikke vært å ha et førstelag med spillere som har vært i klubben siden de ble trent av samme manager som de en gang hadde på U18-nivå? Da hadde det ikke blitt sådd noen tvil om klubbfølelse

OG SELV OM PSG sikkert har ødelagt moroa før du leser dette, er dette mine to favoritter.

Sportsdirektør: Luis Campos

Trener: Thomas Tuchel

Sånn! Det var min skuddsikre plan. Build that wall! It’s gonna be yuuuge!

- Pozzo

 
Billetter Billetter

Neste kamper

sø. 23 sep. kl. 14.30
West Ham United (b) (PL)


ti. 25 sep. kl. 20.45
Liverpool (b) (LC)


Siste Resultat

lø. 15 sep. kl. 16.00
Cardiff City (h) 4-1

Videonyheter

Annonse