På en torsdag: Aprilsnarr
Skrevet av Eastcote   
torsdag 05. april 2018 09:16

 

Det var ikke mye hellig ved Chelsea på påskesøndagen. Oppvisningen mot Spurs, resultatmessig den svakeste på 28 år, var rett og slett en ræva aprilspøk.


SØNDAG. Det er første påskedag, Jesus har tilsynelatende stått opp igjen fra de døde. Selv har jeg også stått opp igjen, men ikke fra dødsriket denne gangen heller, bare fra en seng på en hytte et godt stykke oppover i Gudbrandsdalen, i alle fall sett med Oslo-øyne.

Les tidligere utgaver av På en torsdag her.

På mange andre søndager tidligere i mitt liv har gjerne dagens største begivenhet stått først i tankerekken når jeg har stått opp fra min seng. Og da har dagens største begivenhet gjerne vært Chelsea-match.

DENNE SØNDAGEN, altså den seneste søndag vi alle har gjennomgått, dagen som skal minne om den gangen Jesus ikke lenger var å finne i sin egen grav, tenkte jeg imidlertid ikke på Chelsea-kamp, men på stress. På støvsuging. Og på toalettvask.

Vi skulle hjem igjen til Oslo, min far og jeg. For det var jo bare oss to igjen, ettersom de andre i familien hadde flyttet alt det tradisjonelle og sedvanlige med påsken én dag frem. De ville ha påskelam og påskeegg og i det hele tatt alt som den typiske påskeaftenen inneholder på langfredag, slik at de kunne reise hjem igjen til Oslo på nettopp påskeaften, eller for dem første påskedag, for å slippe lang ladekø på elbilladestasjonen på veien hjem og ellers slippe tett trafikk og unødig lang kjøretid med sine små barn på slep.

SÅ FAR OG JEG var igjen på første påskedag – den opprinnelige første påskedag, altså – etterlatt med hele utvasken som følger etter flere dager med familiehygge.

Det var altså det jeg tenkte på da jeg våknet denne dagen. Utvasken. Toalettbørste, støvsugerpose, hybelkaniner og urinsøl. Og ingen fotballkamp. Noe som egentlig var like greit, siden det for meg stort sett pleier å gjøre vondt å tenke på fotballkamper som den på søndag. Vi hater Tottenham. Vi avskyr, forakter, i alle fall misliker visse klubber, som Tottenham. Og vi både gleder oss og gruer oss til kampene mot disse. Selv gruer jeg meg mest. Og vil dermed helst slippe å tenke på dem, altså.

DET BLIR STØVSUGING. Toalettvask. Annen rydding. Tiden går. Idet min far og jeg setter oss i bilen for å kjøre den rundt tre og en halv timer lange bilturen tilbake til Oslo, ser jeg på klokken i bilens dashbord at jeg kommer til å akkurat rekke frem til puben før avspark – gitt at det ikke er altfor mange andre som skal akkurat samme vei til akkurat samme tid.

Så forteller min far at klokken i bilen ikke bare går noen minutter feil, den er dessuten stadig vekk i vintermodus og altså ikke stilt til sommertid. Så enkelt kan man altså få en hel time til å forsvinne med et knips. Det kunne selvsagt vært en artig aprilspøk fra opphavet – det var jo ikke bare første påskedag, men også 1. april. Men nei, en titt på egne tidvisere bekrefter det hele.

SÅ RASKT kan en altså rydde unna en eventuell tvil om hvorvidt man kommer til å rekke noe eller ei. For nå var jeg sjanseløs. I beste fall kunne jeg få med meg andre omgang på puben.

Vi ruller nedover E6. Påskesolen gjør sitt til at stemningen i bilen er trivelig og fin, men det er stadig kaldt nok ute for at den tykke isen blir liggende på Gudbrandsdalslågen. Trafikken går greit. Arsenal sliter med å få til all verdens hjemme mot Stoke. Og så stopper det opp. Det blir kø på E6. Det løsner opp igjen. Det blir kø på nytt. Gjennom Lillehammer er det alltid kø på søndager. Arsenal tar ledelsen. Arsenal øker til 2–0. 3–0. Livereferatet til en nettavis bekrefter min mistanke om at Stoke hadde fortjent bedre og Arsenal langt mindre. Men Arsenal er fortsatt langt unna å true Chelsea.

SÅ KOMMER MIN FAR med en idé. La oss skru på NRK Alltid Nyheter når Chelsea-kampen begynner. Kanskje kan vi få livekommentering direkte fra Stamford Bridge via BBC World Service. Siden vi nå er på vei inn i en del av landet både Telenor og Telia og alle andre tilsynelatende glemte da de skulle installere 4G overalt, og TV 2 Sumo via telefonen altså er et ikke-alternativ, bytter vi fra en trøttende, reklamefinansiert, popoppgulpende radiokanal og forstår etter hvert at ideen var riktig så god. Vi er nærmere Oslo, men likevel altfor langt unna, når klokken blir 17 og Chelsea sparker i gang oppgjøret. Etter noen minutter med siste nytt på norsk, går NRK Alltid Nyheter-sendingen over til deilige BBC og live på direkten fra Vest-London. Og rundt oss er det nå bare trær. Og en og annen tunnel. Veiarbeid også, gitt, med klynger av kolossale anleggsmaskiner her og der, noen påført hyggelige påskehilsener i rosa skrift. Og enda flere trær. Men ingen mobilmast fra hverken Telenor eller Telia, altså. Løgnere.

DET GÅR AN å bli nervøs av å høre på radio. Fortsatt. Selv om det er veldig mange år siden sist, skal sant sies. Det må ha vært tidlig på 2000-tallet. Og i alle fall på 1990-tallet, da min mors mangel på de riktige kanaler for å se på Champions League på onsdagskveldene førte mine ører tett inntil radioens høyttalere for å følge Rosenborg. Jeg bryr meg ikke så mye om norsk klubbfotball, og enda mindre om hvordan Rosenborg gjør det her til lands. Men så snart et norsk lag skal ut og kjempe mot europeiske giganter, er det som om det er landskamper man følger. Man støtter norske lag når de først er ute i slikt terreng. Tenker jeg.

OG NÅ VAR NERVENE altså tilbake. Og BBCs sidekommentator for anledningen, Jermaine Jenas, sørget for at det også via radio var mulig å bli mektig provosert av disse tullingene som får betalt for å være objektive og tilføre fotballsendinger noe ekstra, noe smart, men som alltid lar sin egen klubbtilhørighet skinne igjennom og stort sett bare spytter ut dritt. Spurs-dritt i dette tilfellet.

SÅ SCORER CHELSEA. Min far bak rattet feirer ved å slå seg på låret. Det virker som om han holder litt igjen i slaget mot låret, som om det hele er en ektefølt feiring, men en fattet en. Han er likevel mye mer utadvendt i jubelen enn meg. Jeg forholder meg nærmest helt rolig og uttrykksløs, slik jeg nesten alltid gjør når Chelsea scorer. Victor Moses, den nye Shaun Wright-Phillips. Som kan gjøre de vidunderligste ting helt frem til det virkelig teller, helt frem til ballen skal legges inn foran mål, helt til ballen skal sendes mot mål. 97 av 100 ganger går ballen rett i en motstander eller til himmels. Denne gangen når den imidlertid frem til Álvaro Morata. Far feirer, jeg står over. Man kan jo ikke ta noe som helst på forskudd. Men en ledelse er helt klart bedre enn å ligge under. Dette kan gå veien. Dette kan bli den første av flere helt nødvendige trepoengere for å kjempe seg tilbake innenfor topp fire.

DET FØLES BRA, der vi dundrer nedover de nyere deler av E6. For trafikken flyter fint igjen, og Chelsea leder. På Bolleland er det stappfullt av bollefolk og stressede mødre, mens fedrene får seg en avslappende strekk på bena ved ladestasjon eller drivstoffpumpe og trukket et og annet drag med delvis frisk luft og delvis os fra E6-trafikken og den artige lukten av blyfri. Jeg er glad jeg ikke er der nå. Rosinboller, sjokoladeboller og alskens andre boller skifter hender i høyt tempo. Bollelandbriller, bollelandluer og til og med bollelandundertøy også. Det går radig i begge filer hjemover. Men all køen lenger nord har gjort det rimelig umulig for meg å rekke frem til puben til denne andreomgangen. Og så stønnes det på BBC World Service. Jenas er smart nok til å ikke juble høylytt, mens hovedkommentatoren øser ut superlativer om denne dansken med den teite sveisen som nå har sendt avgårde et fabelaktig langskudd, tilsynelatende. I mål, tilsynelatende. Rett før pause. Min far slår seg på låret igjen. Denne gangen mindre fattet, og med mer sinne involvert. I alle fall skuffelse. Nei, nei, nei. Samtidig ser vi bremselysene der fremme, bare flere og flere.

DEN SISTE SNAUE TIMEN inn til vår destinasjon i Oslo går langsomt. Bare langsommere og langsommere, egentlig. Etter Gardermoen er det plutselig full stans. Deretter plutselig fri flyt. Og så full stans igjen. Det er bare å glemme å få sett noe som helst av denne kampen. Dele Alli tar ned en langpasning på finfint vis og dytter ballen videre i Chelsea-kassa, forteller BBC. 1–2 og full stans på E6. Dele Alli får servert ballen på sølvfat av et ubesluttsomt Chelsea-forsvar og pirker ballen inn i nettmaskene, fortsetter BBC. 1–3, og på nytt fylles synsfeltet av et hav av røde bremselys. Stemningen i bilen synker raskt, nesten urovekkende raskt. Min far slår seg ikke lenger på låret. Det blir stille en stund. Lavmælt sier han så de ordene jeg selv leter etter: Kanskje skal vi bare skru av radioen nå. BBC-kommentatorene gjør dessuten lite for å få oss til å ikke skru av, med sine messende formuleringer om at kampen nå virker å være avgjort, som om Spurs faktisk avgjorde kampen allerede ved 1–2. Spurs er overlegne. Chelsea er fullstendig på jordet.

VI ANKOMMER min adresse i Oslo. Min far og jeg skiller lag i et helt annet humør enn det vi var i da vi satte oss i bilen. Kampen er nå over, og nettavisene godter seg sikkert med anti-Chelsea-overskrifter og Alli-hyllester i alle retninger. Normalt ville jeg oppsøkt disse nettavisene, og kanskje også TV 2 Sumo for å se høydepunktene, men denne gangen styrer jeg unna alt sammen.

Faktisk har jeg fortsatt ikke lest en eneste artikkel om kampen. Og i skrivende stund er det blitt onsdag kveld. Jeg har riktignok sett scoringene, men det var uten lyd (det kan bli for mye Kasper Wikestad noen ganger) og kun noe jeg gjorde som research til denne teksten.

Det er 28 år siden forrige gang Tottenham slo Chelsea i ligaen på Stamford Bridge. Søndagens affære startet så lovende, men – godtroende som vi er – vi ble lurt. Trill rundt. Av våre egne.

Aprilsnarr, liksom.

- Eastcote

 
Billetter Billetter

Neste kamper

sø. 23 sep. kl. 14.30
West Ham United (b) (PL)


ti. 25 sep. kl. 20.45
Liverpool (b) (LC)


Siste Resultat

lø. 15 sep. kl. 16.00
Cardiff City (h) 4-1

Videonyheter

Annonse