På en torsdag: Draktvalget
Skrevet av Pozzo   
torsdag 15. mars 2018 09:27

 

 

Det fantes tid da folk kunne ende opp med å gjøre sitt viktigste valg i livet, nemlig valg av klubb, kun basert på noe så enkelt som drakten og dens farge.

DA DRAKTENE FOR SESONGEN ble presentert, tenkte jeg at dette kanskje var den fineste Chelsea-drakten jeg har sett. Mørkere blå nyanse, og storslått i sin enkelhet.

Etter over halvspilt sesong kan jeg ikke sies å ha skiftet mening. Så slo det meg at det var en tid hvor folk kunne ende opp med å gjøre sitt viktigste valg i livet, nemlig valg av klubb, kun basert på noe så enkelt som drakten og dens farge.

Les tidligere utgaver av På en torsdag her.

OM DENNE TIDEN er eldgammel historie eller pågår fortsatt vet jeg ikke, men man skulle tro at den voldsomme eksponeringen av Premier League muligens kompliserer saken i hodene til de unge håpefulle; at draktfargen ikke er nok til å fullføre salget, blant TV 2s værmeldinger ved Merseyside og utslitte Frode Gryten-monologer.

DA CHELSEA VAR FØRST ute med å nummere draktene, sammen med Arsenal, gjorde de noe lurt. De visste at de gjorde noe lurt ved å lettere kunne skille spillerne på banen, men de visste neppe hvilke markedskrefter dette ville sette i gang, og hvilken industri dette skulle utvikle seg til.

I 15/16-sesongen solgte Chelsea 1,65 millioner trøyer på verdensbasis, fjerde mest i verden, og selv om kun ca. 10 prosent av selve draktsalgsinntekten går direkte til klubben er dette gode tall å slå i bordet med når man skal forhandle med draktsponsorer og draktleverandører.

FOR KLUBBEN er det en enorm inntektskilde, for oss fans en utgift, men først og fremst en høytid når ny drakt skal anskaffes.

Selv opplevde jeg enorm glede da jeg kom hjem fra skolen på tidlig 2000-tall og så hele draktsettet henge over en stol ved siden av min far. «Knut Einar 21» var påskriften, for som brasilianere var det ikke noe poeng med etternavn.

MIN FAR klarte ikke helt å la være å nevne de uforutsette tollavgiftene investeringen hadde generert, da han tittet opp fra avisen. Arbitrasjon og andre geo-økonomiske aspekter klarte ikke å stjele fokuset mitt fra disse nydelige blå og hvite plaggene, selv om jeg i ettertid har forståelse for at høvdingen neppe hadde sagt ja til det jeg tror var to tusen kroner for det han så på som ei t-skjorte, en shorts, og noen langsokker.

Hadde han kjent til uttrykket «full kit wanker» ville han nok informert om det, men givergleden var uansett stor.

DET VIKTIGE FOR MEG, selvsentrert og drømmende, var at navnet mitt sto på ryggen. Jeg elsket Autoglass-trøya søstera mi hadde gitt meg noen år i forveien, men den manglet navnetrekket som knyttet meg til klubben. Som en fersk tenåring uten fnugg av realisme var dette et glimt inn i fremtiden, ikke en drøm. En dag skulle navnet stå der på ekte. Nå, som 32-åring, begynner tvilen å synke inn. Det begynner kanskje å haste litt.

Å kjøpe en drakt er ikke rett frem. For noen foreldre er Chelsea-drakten kanskje ikke mer enn en nettbestilling, men bak det ligger det flerfoldige arbeidstimer med masing fra arvingen. Er det flere arvinger begynner man å snakke store summer, men først og fremst har man gjort mye riktig som forelder.

NOEN LIKER DRAKTEN bar, andre bruker enorme mengder tid og tankekraft på å finne ut hvilke nummer og bokstaver som skal på ryggen. Enten det er favorittspilleren, egenkomponerte fraser, eller eget navn. Dette koster selvsagt ekstra, men i en verden hvor folk gledelig betaler 9.000 kroner for personlige bilskilt kan man få inntrykk av at pengene sitter løst for å sette sitt personlige preg.

I forkant av Chelseas tap mot PSG i mars 2016 sto jeg i Chelsea Megastore og hadde enda ikke tatt valget. Valget sto da mellom min personlige favoritt Mikel Jon Obi og Burkina Fasos store sønn Bertrand Traoré. Førstnevnte på hell, men med lang og tro tjeneste, og store troféer underveis, den andre et ungt talent som fikk mer og mer spilletid.

DA JEG VED nyttårstider kom over Chelsea-fan Aleksander Losnegårds beretninger fra hans opplevelser i Kina i podkasten Pyro & Pivo, slo det meg hvor feil valget mitt ble. Av de to afrikanerne hadde valget mitt havnet på den unge lovende, og ikke han jeg mener var verdens beste midtbanespiller 19. mai 2012. Begge hadde nå forlatt Chelsea, men Traoré hadde ikke oppnådd en brøkdel av det Mikel gjorde, før han dro til Tianjin TEDA FC i Kina.

Dessverre har denne egoistiske «jeg skal være først med drakt» talent-jinxingen vært gjentagende ved mine draktvalg, og jeg har følgelig gitt meg selv forbud mot å velge talenter ved fremtidige draktkjøp. Blant annet er jeg skyldig i å ha ødelagt karrieren til unge Josh McEachran, med min McEachran 46-trøye. Tenk hva som kunne vært om det ikke var for denne ondskapsfulle jinxingen. Jeg kan bare beklage.

TIDLIGERE PÅ EN TORSDAG-skribent JE kalte min drakt med påskriften «Mangiare l’erba» «en for de få», og jeg må ærlig innrømme at Contes mantra i Juventus som betyr «Spis gress» ikke er allmennkunnskap, verken i oversettelse eller overført betydning.

Det blir kanskje som å hylle noen ved å rope navnet deres i skogen. I tillegg kunne en av Bohemens bartendere, som er av italiensk avstamming, legge til at gress også på italiensk hadde en annen betydning, og at drakten impliserte at jeg promoterte bakverk fra Amsterdams coffee shops. Altså ganske så annerledes enn «å løpe ræva av seg» som Conte mente.

- Pozzo

 
Billetter Billetter

Neste kamper

sø. 26 aug. kl. 17.00
Newcastle United (b) (PL)
TV 2 Sport Premium


lø. 01 sep. kl. 16.00
Bournemouth (h) (PL)
Vises i opptak senere


Siste Resultat

lø. 18 aug. kl. 18.30
Arsenal (h) 3-2

Videonyheter

Annonse