På en torsdag: Mørke skyer i horisonten
Skrevet av Eastcote   
torsdag 08. mars 2018 17:36

 

Chelseas storhetstid ble støttet på store penger og store spillere, som ofte var nok til å holde rivalene på avstand. Det ser ut til å være andre boller nå.


NOE VAR PÅ GANG allerede, det kan vi slå fast – det var ikke kun pengene til Roman Abramovitsj som førte Chelsea helt til topps på den engelske fotballens øverste nivå for 13–14 år siden.

Ruud Gullit ledet Chelsea til sin første store suksess på 26 år, med FA-cupseieren i 1997. Men også renommémessig ga han klubben et aldri så lite løft. Med sin status som profilert internasjonal stjerne banet han vei for flere andre stjerner, deriblant en viss Gianfranco Zola. Han bidro også til at Gianluca Vialli kom til klubben.

Les tidligere utgaver av På en torsdag her.

DA GULLIT FIKK SPARKEN i februar 1998, var det Vialli som fikk ansvaret med å lede Chelsea videre. Få måneder senere hadde Chelsea vunnet både den engelske ligacupen og den europeiske cupvinnercupen. Deretter ble Real Madrid slått i den europeiske supercupen, og Chelsea var godt i gang med å etablere et visst navn i Fotball-Europa.

Og hjemme i England kjempet Chelsea seg til en tredjeplass, klubbens beste resultat i ligaen siden 1970, som dessuten førte klubben til Champions League for første gang. I den turneringen gikk Chelsea helt til kvartfinalene, nok et tegn på at noe større var på gang i Vest-London.

VIALLI LEDET CHELSEA til fem trofeer på sine snaut tre år som Chelsea-sjef. Høsten 2000 var det imidlertid slutt, og inn kom Claudio Ranieri. Han fikk i oppgave å redusere det som var blitt en relativt høy snittalder i Chelsea, en instruks som skulle føre til at Frank Lampard ble hentet – blant flere andre.

Etter et par sesonger med varierende resultater, førte Ranieri Chelsea tilbake til Champions League i 2002/03. Kvalifiseringen ble sikret i sesongens aller siste kamp, mot Liverpool, og var meget kjærkomment for en klubb som da var i finansielle vanskeligheter. Samtidig var en viss John Terry blitt faset inn i førstelaget.

MEN SÅ KOM ALTSÅ Abramovitsj på banen, noe som skulle ytterligere forsterke alle endringene Chelsea opplevde. Ranieri fikk imidlertid fortsette – han hadde jo ledet klubben tilbake til Champions League – og i løpet av sommeren 2003 fikk italieneren bruke 120 millioner pund på nye spillere. Damien Duff ble hentet, det samme ble Joe Cole, Claude Makélélé og Hernán Crespo, bare for å nevne noen få.

Rent sportslig ble satsingen belønnet med en annenplass i Premier League – og i Champions League kom Chelsea helt frem til et sett med semifinaler mot Monaco, som jeg selv den dag i dag sliter med å forstå hvordan Chelsea klarte å tape. I finalen tapte Monaco mot Porto. Hvem var Portos manager da? José Mourinho.

31. MAI 2004 var det slutt for Ranieri. 2. juni var Mourinho på plass. Store summer var allerede brukt på lagforsterkninger etter at Abramovitsj overtok kontrollen, og på Mourinhos første sommer brukte Chelsea nye 90 millioner pund. Inn kom blant andre Petr Cech, Arjen Robben, Michael Essien, Didier Drogba, Ricardo Carvalho og Paulo Ferreira. Alle vitale deler av det som skulle bli Fotball-Englands storhet de påfølgende sesongene, og et lag som skulle sette nye, nærmest uslåelige rekorder.

Med Mourinho ble også en sentrallinje i verdensklasse etablert. Petr Cech briljerte i mål, Carvalho og Terry dominerte i forsvaret, Makélélé og Lampard styrte midtbanen, og Drogba skulle etterhvert bli førstevalget på topp for mange år fremover. I det hele tatt ble dette en sentrallinje som skulle videreføre vinnerformelen Mourinho hadde innført, selv etter at Mourinho var borte.

CHELSEA HADDE FÅTT sine kontinuitetsbærere. Med Cech, Terry, Lampard og Drogba i sentrum. Disse var og er fortsatt selve representantene for den største perioden i Chelseas historie. De var med sesong etter sesong, gjennom flere ulike managere med ulike ideer, ulike tilnærminger, ulike strategier.

Og når de ulike nye managerne forsvant igjen, i tur og orden, som regel på grunn av mangel på suksess, var det som om sentrallinjen våknet igjen fra en dvale og løftet Chelsea-spillet tilbake til et nødvendig høyt nivå.

DEN SENTRALLINJEN er nå helt borte. Mourinho-fotballen fra 2004/05 og 2005/06 begynte å gradvis fordampe allerede i 06/07. Det var fortsatt deler igjen da Mourinho returnerte i juni 2013, men da han ble sendt ut igjen like før jul i 2015, satt mange av oss tilbake bare med et håp om at Mourinho-fotballen var død og begravet. Alt har sin tid, og da var tiden ute for Mourinhos arv, i alle fall hos Chelsea. Dette sammenfalt også med at nettopp denne sentrallinjen gikk i oppløsning.

Cech forsvant sommeren 2015. Lampard forsvant sommeren 2014. Drogba dro sommeren 2012, kom tilbake sommeren 2014 og reiste igjen sommeren 2015. Med Terrys exit i fjor sommer var det helt over. Aller siste rest fra gullæraen på midten av 2000-tallet hadde forlatt Chelsea FC.

HVOR ER VI NÅ? I en annen tid. Dessverre, må jeg nok si.

Chelsea har nå en A-stall bestående av mange gode spillere, for all del. Flere av dem har på sett og vis også vært de senere års kontinuitetsbærere. Men den samme auraen Cech, Terry, Lampard og Drogba hadde om seg, finnes ikke lenger.

Chelsea har ingen sentrallinje à la Cech, Terry, Lampard og Drogba. Det nærmeste vi kommer er Thibaut Courtois, Gary Cahill/David Luiz, Cesc Fabregas og Eden Hazard. Og alle disse kan like gjerne være ute av klubben innen neste sesong sparkes i gang.

COURTOIS ER en veldig god keeper, kanskje blant verdens tre–fire beste, men for meg virker ikke belgieren å være så dedikert til Chelsea som han burde vært. Som keeper har han naturlig innflytelse på laget, men samtidig blir det for mye av signalene om at han tenker å returnere til Madrid.

Alle disse gangene han har snakket om Madrid, har gjort Courtois til en spiller som slett ikke er uerstattelig. Jeg ville ikke stanget hodet i veggen om Chelsea hadde solgt ham i dag for disse vanvittige pengene som nå rår i fotballen.

CAHILL, SOM HAR VÆRT i Chelsea siden 2012 og gått Terry-skolen ganske langt, har simpelthen hatt for mange av de dårligere periodene i senere år, og kan fort bli faset ut gjennom sommeren. Han er Chelsea-kaptein nå og har vært kaptein på det engelske landslaget, og han har vel selv ikke andre planer enn å bli i Chelsea.

Konkurransen i forsvaret er imidlertid – og heldigvis – sterk, og preget av yngre krefter. Cahill, med sine 32 år, har nok uansett passert toppen.

LUIZ BLE «back in the days» skolert med Branislav Ivanovic, Ashley Cole og Terry rundt seg, og kunne derfra blitt en mye viktigere spiller enn han er i dag, men han gikk til PSG sommeren 2014 og var dermed borte fra Chelsea. Sommeren 2016 returnerte han imidlertid, og den påfølgende sesongen var han rett frem fantastisk.

Denne sesongen har skader – og muligens dårlig kjemi med Antonio Conte – holdt ham på sidelinjen. Og denne uken ble det kjent at han er ute med skade i en ny måned. Det kan fort bli til at Luiz’ fremtid i London avhenger av hva som skjer med Conte til sommeren. Om Conte blir værende, kan det fort hende at David Luiz allerede har spilt sin siste Chelsea-kamp. Hvor bra eller dumt er det? Er ikke egentlig Luiz kanskje den av dagens eldre Chelsea-spillere med størst innflytelse i spillergarderoben, når han er skadefri?

FABREGAS HAR SNART VÆRT i Chelsea i fire år, og er en av de mer erfarne i laget. Han er ikke mer enn 30 år gammel, men ser likevel altfor ofte ut som en 50-åring i spillestilen sin, og har heller ikke hatt noen veldig stor sesong til nå.

Han er dog ikke ukjent med kapteinansvar og er således en ledertype som kan bli viktig i tiden fremover, men navn som Tiémoué Bakayoko (jeg er overbevist om at han vil bli mye, mye bedre neste sesong), Danny Drinkwater, Ross Barkley, Ruben Loftus-Cheek og selv Ethan Ampadu er alle brukbare argumenter som kan tale for at også Fabregas’ tid går mot slutten.

OG SÅ HAZARD, DA. Det er snart seks år siden han meldte overgang til «the Champions League winner». Siden har han vunnet så godt som alt i klubbfotballen – bortsett fra nettopp Champions League. Og nå ser Real Madrid ut til å banke stadig hardere på Edens dører.

Samtidig er taktiske uenigheter med Conte i kombinasjon med klubbens svake sportslige resultater denne sesongen grunner mer enn gode nok for en verdensstjerne som Hazard til å ville åpne døren når nettopp giganter som Real Madrid banker på.

OM IKKE CHELSEA REDDER en topp fire-plassering og Champions League-kvalifisering før siste serierunde i mai – noe som virker ganske utenkelig slik det ser ut nå – eller eventuelt går helt til topps i denne sesongens mesterligaspill, er Eden Hazard tapt for Chelsea.

Han har vært en avgjørende brikke i Chelsea i seks år, og fortjener nå å ta skrittet videre til det aller gjeveste fotballverdenen har. Til en verdensstjernestatus og et verdensstjernemiljø Chelsea ikke kan tilby. Ikke i dag, og – ser det ut til – enda mindre i tiden fremover.

SANT NOK vil det fortsatt være igjen en god gjeng spillere med både Chelsea-historie og Premier League-erfaring å vise til når 2018/19 påbegynnes. César Azpilicueta og N’Golo Kanté er uhyre viktige spillere, og selv om de skulle bli forsøkt lokket vekk nå som Europa League trolig blir Chelseas Europa-spill neste sesong, tror jeg klubben bør satse alt på at disse to blir nøkkelspillere i en eventuell sentrallinje for de kommende sesongene.

ANDRE POTENSIELLE kontinuitetsbærere vil være Andreas Christensen og Michy Batshuayi. Førstnevnte er på god vei allerede, sistnevnte trenger bare riktige omgivelser og nok tillit. Dortmund-oppholdet er allerede en suksess, som kan bety spilletid i sommerens VM, som igjen kan bety mer spilletid i Chelsea fra høsten. En ny manager kan også hjelpe for belgieren.

HVA MED WILLIAN OG PEDRO? De har begge variert i form og spill og har vært inn og ut av laget denne sesongen, og de er dermed ikke typiske nøkkelspillere. Men de holder et høyt nivå på sitt beste, og kan særlig bli viktige dersom Hazard bytter klubb.

Det gjelder også Olivier Giroud og Álvaro Morata, som begge har hatt for lite å si for Chelsea denne sesongen til at de er naturlige førstevalg i en typisk sentrallinje. Om både Hazard og Conte går etter denne sesongen, vil det bety ny manager, ny spillestil og dermed kanskje bedre prestasjoner for dem begge.

MEN NOEN ÅPENBAR sentrallinje fra keeperplass til spiss peker seg ikke ut nå. Sjansen for at noen – kanskje også mange – av dagens viktigste spillere forlater Chelsea i nær fremtid, er absolutt tilstede.

Usikkerheten rår, spør du meg. Conte er trolig ferdig til sommeren – ifølge flere britiske fotballjournalister venter italieneren bare på å få fyken og dermed den lukrative fallskjermen som gjerne følger med. Det vil heller ikke overraske om Hazard og Courtois drar, enten nå til sommeren eller neste.

Samtidig går det mot en ligaplassering utenfor topp fire, som betyr Europa League neste sesong og dermed færre argumenter å slå i bordet med når eventuelle nye spillere av et visst kaliber skal hentes til sommeren.

POTENSIELT VIL CHELSEA stå tilbake strippet for sine beste spillere, og med atter en ny manager. Og denne nye manageren får vel også han bare innfridd ett, to, kanskje tre av sine ønsker på overgangsmarkedet. Og samtidig blir vel et nytt trettitalls spennende talenter sendt på utlån Europa rundt, mens stadig flere av dem egentlig er gode nok for Premier League og på sikt kunne blitt store nok for en ny sentrallinje i Chelsea.

DET GÅR UANSETT mot en spennende sommer. Og en sommer med usikkerhet. Det går i det hele tatt mot en sommer som kan bli ganske viktig for Chelseas fremtid. En fremtid som vel opprinnelig skulle dreie seg om stadionutvikling, spillerutvikling og finansiell fornuft kombinert med trofésanking, men som fort kan ende opp med å handle om å kjempe seg tilbake innenfor topp fire, uten verdensstjerner, men med de nest beste. Det blir i så fall langt fra noen enkel oppgave nå som konkurransen i toppen er blitt så tøff.

En kraftig forbedring fra senere tids resultater kan imidlertid endre på alt igjen. Topp fire er fortsatt innenfor rekkevidde, men da må ermer brettes opp og noe ganske annet enn den tafatte forestillingen mot Manchester City stå på menyen.

- Eastcote

 
Billetter Billetter

Neste kamper

Sesongen er over

Siste Resultat

lø. 19 mai kl. 18.15
Manchester United (h) 1-0

Videonyheter

Premier League

Pos      Spilt  Poeng  
1.  Manchester City  38  100  
2.  Manchester United  38  81  
3.  Tottenham Hotspur  38  77  
4.  Liverpool  38  75  
5.  CHELSEA  38  70  
6.  Arsenal  38  63  
7.  Burnley  38  54  
8.  Everton  38  49  
9.  Leicester City  38  47  
10.  Newcastle United  38  44  
11.  Crystal Palace  38  44  
12.  Bournemouth  38  44  
13.  West Ham United  38  42  
14.  Watford  38  41  
15.  Brighton and Hove Albion  38  40  
16.  Huddersfield Town  38  37  
17.  Southampton  38  36  
18.  Swansea City  38  33  
19.  Stoke City  38  33  
20.  West Bromwich Albion  38  31  

Annonse