På en torsdag: Tro, håp og frykt
Skrevet av Alperton   
torsdag 02. november 2017 12:26

 

En av årets mest anstrengende kamper nærmer seg. Jeg kan ikke si jeg gleder meg.


DENNE ARTIKKELEN ble påbegynt ganske tidlig denne uken – før Roma-kampen. Den skulle egentlig handle mest om hvordan Manchester United er det største «hatlaget» for denne artikkelforfatteren; hvordan laget nesten uansett form og tabellposisjon i forhold til Chelsea får nervene til å sette seg i høyspenn, og om hva man kunne tro, håpe og frykte foran den kampen.

Les tidligere utgaver av På en torsdag her.

Men på ett (grusomt) tidspunkt i kampen på tirsdag valgte som kjent César Azplicueta, David Luiz og Antonio Rudiger alle tre å jage samme spiss på et soloraid (bildet), hvilket fristilte to Roma-spillere alene med keeper. Alle som så matchen husker garantert det øyeblikket, og da fremsto det som ganske klart at en artikkel om tro og håp foran Manchester United-kampen ville bli vanskelig å fylle med faktiske ord som henger sammen.

CHELSEA SOM LAG har nå stilt seg i en posisjon hvor artikler med overskrifter som dette – «Hvordan Chelsea gikk fra å være mestere til en rotehaug mot Roma på seks måneder» – ikke er helt urimelig å skrive. Er stallen for tynn? Ja. Er laget for avhengig av enkeltspillere? Utvilsomt. Er treningsmengden for stor for det tette kampprogrammet? Kanskje. Har det vært mer støy rundt Conte og mindre selvsikkerhet fra ham enn i fjor? Nja.

Det er med andre ord ikke ideell timing å møte Manchester United på.

MANGE VIL SI at det er i overkant negativt å fokusere altfor mye på motstanderen, men det er ikke til å komme unna at de fotballkampene man tenker mest på er de mot lagene man ikke liker. Eller «hater». For det er forskjell på å hate et lag og å «hate» er lag, selvfølgelig.

For mange er Sp*rs det aller verste laget de kan tenke seg, og det er naturligvis ingen av oss som er uenig at det er en grusomt lag – spesielt de seneste årene, hvor de har begynt å bli litt brysomme.

Andre kan ikke utstå Arsenal, og Liverpool må naturligvis ikke glemmes.

De som har noen års historikk på denne planeten vil kanskje kjenne det grøsse litt ekstra i nakken når ordet «Leeds» nevnes.

Og for enkelte er det altså Manchester United som er som pesten.

HVEM MAN «HATER» henger nok sammen med hvilket lag som var den dominerende makten i de formative fotballårene, og det er med sorg denne artikkelforfatteren tenker tilbake på en maidag i 1999. Da ble det klart at en nordmann hadde sikret Manchester United et forholdsvis stort trofé, og det tredje for sesongen, og dermed gikk norske medier og norske Man Utd-supportere kollektivt av skaftet.

Selvtilliten deres skjøt gjennom stratosfæren og de var ulidelige helt frem til David Moyes ettertrykkelig plantet føttene deres tilbake på jorden igjen altfor mange år senere. Liverpool-supportere er irriterende, men de har ikke så mye å vise til. Det har Man Utd-gjengen, og det gir dem en spiss av ufordragelighet. Gud forby, måtte vi ikke tape på søndag.

EN SØNDAG HØSTEN 1999 var nervene så aktive og pessimismen så nummende at Alperton valgte å bryte tradisjonen med å besøke besteforeldrene, som hadde Canal+, for å se ettermiddagens storkamp. Kombinasjonen av glede og sorg som brått oppsto ta tekst-TV (google det, kids) ble sjekket og resultatet «Chelsea–Manchester Utd 5–0» avlest, vil aldri bli glemt. Gleden over resultatet ble ispedd en sorg over ikke faktisk å ha sett festforestillingen, og på 90-tallet gikk ikke akkurat fotballkamper i reprise til stadighet.

Med denne hendelsen i bakhodet kan man kanskje begynne å snakke om håp. Håpet foran søndagens kamp er at N’Golo Kanté føler seg frisk nok til å spille, og at alle hans kolleger har tatt seg selv i nakken og skjønt at det trengs 100 prosent innsats og konsentrasjon for å spille på det øverste nivået i Premier League.

Én ting er en, riktignok minnerik, 5–0-kamp fra forrige årtusen, noe annet er 4–0-kampen mot samme motstander for drøyt et år siden, da med samme manager som nå. Hvem vet hva som kan skje på søndag? Hvem hadde trodd at Chelsea skulle vinne 4–0 i fjor? Eller vinne ligaen etter 0–3 for Arsenal? Eller vinne Champions League etter å ha tapt 3–1 borte for Napoli.

MEN DET ER forskjell på tro og håp. Troen på – hvis man med det mener sannsynligheten for – hva som vil skje, er en ganske annen. Når José Mourinho gir ut sine neste memoarer, vil nok ikke Chelsea 4 Manchester United 0 vies spesielt mye plass, og dermed kan man mistenke at portugiseren vil gjøre sitt beste for å forhindre en reprise.

Som noen i CSN skrev på Facebook nylig: Det burde lages en regel som tilsier at hvis José Mourinho ønsker å spille uavgjort før en kamp, får begge lag utdelt ett poeng og man dropper å spille kampen. Noen brakseier ligger det strengt tatt ikke an til for hjemmelaget.

MANCHESTER UNITED kommer inn i denne kampen med seier–seier–uavgjort–tap–seier i ligaen og en fersk Mesterliga-seier i sekken. Chelsea kan by på en kamprekke med seier–tap–tap–seier–seier og fire færre poeng i ligaen, samt en Champions League-ydmykelse. Oddsen peker smått i favør av bortelaget, og så vet man at dette er kamper som José Mourinho elsker.

SKAL MAN SI noe om frykt foran søndagens kamp, er den åpenbar. Hvis det blir en fortsettelse av midtuken, er det bare å finne frem Prozac-glasset først som sist. Å tape med to mål eller mer for Manchester United er ulidelig i alle sammenhenger, spesielt med dagens manager, og kan dessuten skape svært mye støy og uro i Chelsea inn i landslagsvinduet. Minnene om sesongen for to år siden kan da fort begynne å melde seg.

Fortsette man på det negative sporet, slenger vi med et par skader og et rødt kort. Helgens dommer er Anthony Taylor, og denne sesongen har han iløpet av seks dømte Premier League-kamper delt ut 23 gule – 3,8 pr. kamp – og ingen røde. Han dømte Chelseas borteseier mot Tottenham, og delte da ut syv gule. På ett eller annet tidspunkt må han jo også dra opp kortet de fleste dommerne har i baklomma, så hvorfor ikke på søndag? Det ville vært typisk.

ALT I ALT ble dette kanskje vel pessimistisk, og i så fall kan man trøste seg med to ting: Det er bare en gal manns rabuleringer, og de har ingenting å si for hva som faktisk kommer til å skje på lørdag.

Den andre er Davide Zappacostas fantastiske sang, som alle anbefales å lære seg. Melodien bør være velkjent for mange, David Bowies «Starman»:

He’s a star man, running down the right

His name is Zappacosta and he’s fucking dynamite

Ha en blå helg!

- Alperton

 
Billetter Billetter

Neste kamper

on. 22 nov. kl. 18.00
Qarabağ (b) (CL)
Viaplay


lø. 25 nov. kl. 18.30
Liverpool (b) (PL)
TV 2 Sport Premium


Siste Resultat

lø. 18 nov. kl. 16.00
West Bromwich (b) 0-4

Videonyheter

Premier League

Pos      Spilt  Poeng  
1.  Manchester City  12  34  
2.  Manchester United  12  26  
3.  CHELSEA  12  25  
4.  Tottenham Hotspur  12  23  
5.  Liverpool  12  22  
6.  Arsenal  12  22  
7.  Burnley  12  22  
8.  Watford  12  18  
9.  Brighton and Hove Albion  12  16  
10.  Huddersfield Town  12  15  
11.  Newcastle United  12  14  
12.  Leicester City  12  13  
13.  Bournemouth  12  13  
14.  Southampton  12  13  
15.  Stoke City  12  13  
16.  Everton  12  12  
17.  West Bromwich Albion  12  10  
18.  West Ham United  12  9  
19.  Swansea City  12  8  
20.  Crystal Palace  12  5  

Annonse