Etter at resten av gjengen fra fellesturen hadde dratt hjem og jeg satt kun sammen med dama, var det endelig klart for å se våre unge stjerner for første gang. Stoch, Sinclair og en ikke fullt så ung Miniero var klar til å imponere to nordmenn sammen med andre spesielt interesserte.

Mandag morgen var det klart for en tur inn til turiststrøket i London, men personlig hadde jeg bare en ting i tankene. Jeg ville se og møte de unge spillerne som jeg ofte skriver så mye pent om på denne siden og jeg skulle endelig få muligheten da Chelsea reservene skulle møte Stoke reservene på Brentfords stadio - Griffin Park.

Etter mange timer med vandring rundt Piccadilly Circus og andre turistattraksjoner var jeg klar for turen til vest-london og Brentford. Skjerfet var på plass, maten hadde lagt seg i magen og regnet sto på som værst. Nesten stans var South Ealing. Vi kom endelig frem til South Ealing etter at halvparten av de som skulle ta flyet fra Heathrow klarte å komme seg inn på akkurat samme tog som oss og selvsagt kastet koffertene rundt om kring som apekatter i et alt for lite bur.

Etter en kjapp spørrerunde av mannen i informasjonen på South Eealing bestemte vi at buss var vårt beste fremkomstmiddel ned til Brentford. Vi gikk selvsagt på høyreside av veien og ventet, men like etter spurte dama hva i all verden vi gjorde på den siden av veien når vi skulle i høyre kjøreretning. Som nordmann var det jo naturling å vente på bussen på den siden, men jeg følte meg ikke akkurat intelligent der jeg sto å så bilene kjøre feil vei i forhold til planen.

Etter at jeg klarte å komme meg over veien for å ta bussen riktig vei spurte jeg en kar om hvor lenge det tok å gå ned, da det var igjen 30 minutter til kampstart. 20 minutter ble jeg opplyst, men jeg tenkte for meg selv at bussen kommer sikkert og regnet fallt ned som om jeg var i midten av trøndelag, så jeg ventet. Da det var igjen femten minutter måtte jeg bare sette fart på egenhånd. Bussen kom aldri og jeg - med dama på slep - løp for å rekke kampen.

Kampen 

Tre minutter ut i førsteomgang kom vi løpende inn på stadioen. Satt oss ned ti meter fra Scott Sinclairs høyrekant og bestemte oss fort for at her skulle det tas bilder i fleng.

Som dere ser ble bildene mer eller mindre mislykket. Blitz på, blitz av og kamera opp ned hjalp ingenting. Det dere ser her er faktisk det beste bilde fra kampen, og det sier litt om resten av bildene.

Kampen endte 2-0 til Stoke og Miro Stoch bommet på straffe på stillingen 0-0, men opplevelsen var verd turen og pengene.

Etter kampen ble vi stående å vente på gutta, da jeg hadde store planer om å få snakket med både Stoch, Sinclair og Michael Woods.

Førstemann ut av garderoben var Michael Woods, sammen med vår danske venn Morten Nilsen. Jeg fikk tak i Michael Woods og forklarte hvem jeg var og spurte om jeg og dama kunne få et bilde sammen med han. Michael bare smilte og sa selvsagt skulle vi få et bilde. Like etter kom noe som lignet på Stoch under en stor hvit lue. Jeg fikk tak i han også og samme rutinen med han. Bilde og noen få spørsmål. Jeg spurte han om han skulle spille mot Burnley, men han visste ikke sa han med et lite smil rundt munnen.

Sistemann ut var Scotty. Jeg fikk tak i han selv om han var på vei til å gå rett igjennom alle som sto der og fikk som den eneste tatt et bilde sammen med banens bestemann mot Stoke. I motsetning til alle de andre var Scott ganske opptatt av å komme seg til bussen raskere enn fy, noe som sikkert kommer av at han har vært igjennom dette hundrevis av ganger.

Men uansett - om du er i London - og reservene skal spille, ta turen! Du kan få snakke med de, få de beste plassene og få sett hvem som kan ta steget opp. Jeg lærte meg mye om flere spiller i løpet av kampen og jeg er overbevist om at Miro Stoch er klar til å spille mot Burnley og kanskje også på et høyere nivå.